Jens (07-04-14)

Det var en gang en gutt som het, vel, hans navn var så hverdagslig at vi like godt kunne ha kalt ham for Espen, men for ordens skyld kan vi kalle ham Jens. Jens bodde i en tønne under en bro sammen med sin mor og far.

Da han var liten ble han truffet av en rekke lynnedslag. Det høres bedre ut enn belter og knyttnever i hvert fall, og som følger av det var han alltid nervøs og skjelven. Alvene på skoleveien merket dette og de gjorde hva som helst for å lage en sang ut av det.

«Skjelve-Jens, skjelve-Jens, slutt å grin,
skjelve-Jens, skjelve-Jens, ditt tønnesvin».

Jens prøvde i si ifra til ridderne og vismennene, men alvene hadde forhekset dem så de begynte automatisk å snakke om været og skolereformer hver gang han tok det opp. Jens følte seg fortapt.

Ikke kunne han leke med de andre barna og ikke kunne han føle seg trygg. Hans eneste trøst var bøkene som lå i grotten under epletreet i hagen. De ga ham håp, venner, kunnskap og alt det andre klisset som alle ville ha, men som ingen ville snakke om.

Alvesangene ble verre og verre med årene og foreldrene ble mer og mer betatt av tryllestøvet de fikk av den østeuropeiske trollmannen i byen. Da Jens fylte tretten år satt han foten ned. «Nå er det nok!» ropte han til seg selv.

Alvesangene hadde gått over til å bli demonritualer og farens lynmagi hadde brukket det ene ribbeinet hans. Han ville bli sterk, han ville bli tatt på alvor og han ville bli *gulp* elsket.

Jens spurtet til ørkenen hvor man kunne finne en magisk lampe i følge selvhjelpsorakelet. Ånden i lampen ville visstnok innfri tre ønsker. Etter å ha gravd i ørkenen i tolv dager fant han endelig den magiske lampen.

Han gnikket forsiktig på den med skjorteermet. Ut kom en lilla, overvektig mann som fløy i stedet for å gå. «Krystallhealer Trond Giske Klaskerud!» ropte ånden. «Hva kan jeg hjelpe deg med?».

«Jeg vil bli det mest velformulerte vesenet i Eventyrland» sa Jens. Ja! Jeg vet at Eventyrland er et kjedelig navn, men for guds skyld, er England eller Kongo så mye mer kreativt da?

I hvert fall. Trond knipset med fingeren og mumlet ett par ord på sørlandsk. Plutselig stakk det i tungen til Jens. «Deretter ønsket jeg å bli renset for all frykt og angst» sa Jens bestemt.

«Du verden. Du formulerer deg som en adelsmann» utbrøt Trond. «Men ja. Det skal bli». Han spyttet Jens i ansiktet og begynte å masere ørene hans. «Hva er ditt siste ønske?» spurte Trond.

«Jeg vil bli den smarteste og lykkeligste personen i universet. Jeg vil bli like reflektert som Sarte, like analytisk som Einstein og like optimistisk som min fem år gamle fetter rett før vi skal fly med sopelimer».

«Teknisk sett to, men la gå» sa Trond og dro ned buksen. Skulle gjerne overlatt resten til fantasien, men av hensyn til Jens og Barnevernet blir jeg nødt til å fortelle at han bare tok trusen på hodet mens han bannet og klappet med hendene.

Jens ble med ett veldig fornøyd og inspirert, til tross for at han nettopp hadde sett utstyret til Trond. «Før du går blir du nødt til å signere denne» sa han og drop opp ett ark. «Hva er det?» spurte Jens.

«Kort og godt så overlates alt ansvar til kunden, som er deg, og det gir meg muligheten til å saksøke ‘TV2 hjelper deg’ om de møter opp på døren». Intelligensmagien hadde ikke sunket inn hos Jens, så han signerte kontrakten og spurtet hjem.

Resten av dagen gikk til å smile og finne opp tekniske vidunderverker, men da han våknet opp dagen etter merket han at det var noe som ikke stemte. Tungen hans var svart og hoven, hjertet banket fort og han hadde gåsehud til de tusener.

«Mamma!» ropte han. «Hjelp!». Moren kom haltende inn på badet. «Slutt å mumle så jævlig. Jeg hører ikke en dritt» gneldret hun. Hun stappet pekefingeren i tryllestøvposen for så å stikke den i munnen.

Det kom ikke noen reaksjoner da hun så Jens. Var hun for ruset til å ense noe eller var det bare Jens som innbilte seg dette? Kanskje det ikke var så ille likevel. Jens tok på seg skolesekken og gikk mot tønneutgangen.

Endelig skulle verden se hvor smart han var. Endelig skulle ting bli bedre. Han krøp ut av tønnehullet og kikket mot skogen. Horisonten var dekket av brun smog og trærne holdt på å råtne.

Postfeen, som vanligvis var hyggelig og blid, hadde plutselig blitt sur og bitter. Hun kastet brevene oppi postkassen som om de var granater mens hun spyttet syre på bakken. «Hersens healerånd» bjeffet Jens.

Det som Jens ville rømme vekk fra hadde nå blitt forsterket. Han hadde nesten blitt like kynisk som fortelleren, men bare nesten (Min healerånd var mye verre).

Det var mye en ånd kunne gjøre, som for eksempel å forstørre mannepuppene mine da jeg ba om det motsatte, men Jens viljestyrke var for sterk til at hets og magi kunne ta knekken på den.

Han gikk bestemt mot ørkenen selv om kroppen kjempet i mot. Han skalv inni seg, kaldsvetten rant og alvene brølte fryktelige sanger i kor. Etter en langvarig kamp var han endelig fremme i ørkenen.

Den magiske lampen lå merkelig nok rett foran ham. En skikkelse suste ut av lampen. Det var ikke den samme ånden som sist, men en turkis versjon. «Ser at min fetter har tuklet med deg» sa ånden.

«Fetter?! Hvor er den jævelen?» spurte Jens mens han hev etter pusten. «Han dro til Rhodos så fort han kastet forbannelsen over deg» svarte ånden. «For en drittsekk han er. Om han ikke forbanner tenåringer, så selger han tryllestøv til junkies i by’n mens han utgir seg for å være polsk».

Jens ble hvit i ansiktet. «Men du kan ta det helt med ro. Jeg skal fjerne forbannelsen og teleportere deg tilbake til byen sporen straks». Ånden knipset to ganger. «Sånn!» sa han. «Da skulle alt være greit».

Jens pustet lettet ut. «Forresten. Min fetter har vel ikke…» Han nølte et øyeblikk for så å peke på buksen. Jens nikket. «Feite drittsekk! Gjett om han skal få høre det» ropte han. «Ja ja, det er på tide å sende deg hjem».

Ånden hevet den høyre hånden. «Og Jens. Ting pleier å ordne seg skal du se». Han kastet glitter på Jens. BOM! Det ble svart. Jens åpnet øynene. Foran ham sto en dame med rød skjorte.

Han satt i en kontorstol i et sterkt belyst rom.
«Hei Jens» sa damen. «Vi fikk høre at du ikke har det så bra.
«Av hvem?».
«Kilden ville være anonym».


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s