Insomnia

Jeg snudde meg og så på klokken. 00:23. Øynene mine var tørre. Så tørre at jeg vurderte å lukke dem. Hodet var tungt og tåkete. Noen; jeg, skjebnen, universet, eller hvem enn det var som sørget for at hodet levde sitt eget liv, hadde dyppet hjernen i sirup.

Smart som jeg var, så kom jeg frem til at det kanskje ikke ville vært så dumt å legge seg. Kroppen hadde faktisk behov for søvn, tro det eller ei. Når den ikke var for opptatt med å lagre alle kaloriene jeg stappet i meg, eller holde styr på den ristende vibratoren av et koffeininfisert hjerte, så trengte den faktisk hvile.

Kroppen slang seg oppå madrassen. Deretter ble den pakket inn i en god og myk dyne. Søvnens time nærmet seg. Ha det bra 13.februar 2015. I morgen var det en ny dag med nye muligheter. Trening, venner, lekser og en aldri så liten fest. Dette kom til å bli fantastisk.

«Eller blir det det?» sa hjernen. Jeg åpnet øynene. En rosa klatt sto på brystkassen min. «Didrik» sa den. «Du vet hun jenten med lysebrunt hår som satt sidenav deg i seminaret i dag? Var det bare meg eller så hun veldig stygt på deg da du sjekket klokken?».

«Gå vekk» svarte jeg. «Slutt og tull da» sa hjernen og slang seg ned på magen. «Hørte jeg noe rumling? Burde kanskje ha spist kvelds? I hvert fall: Jeg kjenner deg veldig godt Didrik. Jeg har da tross alt organisert tankene dine i tjuefire år. Og jeg vet at du er usikker på om folka i kantinen skulte på deg da du bestilte falafelen. De tenkte sikkert at du var enda en veganerhipster fra HF».

Jeg forsøkte å dytte vekk hjernen, men den ble verre og verre desto mer jeg prøvde. Først så skjelte den meg ut for at jeg glemte å ringe pappa på bursdagen hans. Etterpå unnskyldte den meg og sa at pappa var skyldig i at jeg hadde sosialangst. Han hadde jo tross alt aldri oppfordret meg til å drive med teater.

Den ga seg da jeg gikk til kjøkkenet for å hente vann. Trøttheten kom sigende tilbake, men gjett hva som skjedde da jeg la hodet på puten? Joda. Hjernen spratt fram som en blotter på en snørik dag. Ser du hva den gjør med meg?! Selv metaforene blir elendige jo!

«Universet» sa hjernen. «Hvorfor er vi til?». Den stirret på månelyset på veggen. «Må vi diskutere dette nå? Big bang og darwinismen. Ferdig arbeid!» bjeffet jeg. «Det har vi jo kommet frem til før, men hva hvis vi har blitt dogmatiske? Hva hvis vi er som de gamle grekerne? De som trodde at de hadde svaret på alt, og som trodde at sorg skyldtes at man hadde for mye svart galle?».

Jeg dekket puten med fjeset og ropte: «GÅ VEKK!». Hjernen så bekymret på meg. «Du virker så frustrert. Får du aldri nok av all grublingen?».

De røde tallene på klokken hvisket: «03:15. Fire timer til du skal opp. Gjett om du kommer til å slite på forelesningen i morgen!». «Du burde lytte til klokken» sa hjernen. «Visste du at søvnmangel øker sjansen for å få diabetes, alzheimers og en rekke andre sykdommer? De snakket om det på radioen i dag».

Da jeg lukket øynene ble de helt krakilske. «Fire timer!» ropte klokken. «Halvparten av hva de anbefaler. Halvparten!». «Hun har så rett» utbrøt hjernen. «Du kommer jo til å bli helt utslitt i morgen. Du får sikkert en D på innleveringen».

Jeg slo på nattlampen. Deretter slo jeg av alarmen og tok to sovepiller. Det ble visst ikke noe skole i morgen heller.


2 kommentarer om “Insomnia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s