Onkel Grå

I innlegget Nyåpning av bloggen, så lovet jeg at bloggen skulle være fri for «fasader og selvsensur». Det gikk ikke så bra. Inntil nå har det bare gått i fjas, men det er aldri for sent og snu. Løfter er til for og holdes.

Som landeplage nummer 63940 sa: «What are words if you really don’t mean them when you say them?». Du får ha meg unnskyldt hvis du fikk den sangen på hjernen nå, men av og til må man ty til ekstreme virkemidler for å få frem et poeng.

I hvert fall. Fortellingen min har en prolog. De siste ukene har Oslos kollektivtransport vært pyntet med reklamer for smertestillende piller. Det er ikke hvilken som helst smerte pillene er rettet mot, men smerten som oppstår i forbindelse med menstruasjon.

Reklameplakatene er prydet med bilder av en gammel dame med røde klær og teksten «Dersom tante rød kommer på besøk». Det første jeg tenkte da jeg så dette var «Oi. Mensensmerter nevnes i offentligheten. Så progressivt!». Deretter fiket jeg åttendeklassingen i meg og kom til fornuften.

Det har jo eksistert siden tidenes morgen, så det var jo bare på tide at det ble en ikke-sak. Når jeg tenker over det, så har tampongreklamer vært på tv i flere tiår, så det var kanskje ikke så nytt likevel. Reklamer, og systemet de er en del av, er forøvrig ikke så progressive at det gjør noe… Okay, nå snakker jeg meg bort her.

Dette førte meg uansett inn på en tankerekke bestående av tabuer knyttet til kroppslige fenomener, åpenhet rundt psykiske lidelser, livets motgang, også videre. For å gjøre en lang historie kort, så har Onkel Grå vært på besøk i det siste.

grumpy-old-man-19577484

Onkel Grå er da et kallenavn for depresjon jeg fant på nå nylig, og i et forsøk på å avvæpne depresjonen min skal jeg fortelle litt om min kjipe onkel. Som du kanskje skjønte så er det basert på kallenavnet Tante Rød, og bare for å gjøre det klart. Det er ikke et forsøk på å trivialisere sistnevnte plage. Det er bare at det er lettere å ta avstand til det når man har et kallenavn for det (Som sikkert også var tanken bak Tante Rød-uttrykket?).

Onkel Grå har kommet jevnlig på besøk så lenge jeg kan huske. Det er ikke så lett å beskrive ham ettersom han endrer fasong støtt og stadig. Noen ganger er han så å si usynlig, mens andre ganger står han i døråpningen og nekter å slippe meg ut. Feite jævel. Han har dessuten en tendens til å forsvinne så fort jeg er med folk, og han er fullstendig upålitelig når det gjelder besøkstider.

"Sitter du her som vanlig. Prøver du å overse meg eller? Livet er ganske meningsløst når jeg tenker over det"
«Sitter du her som vanlig? Ja ja. Hvorfor ikke. Livet er uansett meningsløst»

Det eneste jeg kan si er at han alltid har vært en gnagende, vag stemme i hodet som får meg til å tro at jeg er en ubrukelig parasitt. Av og til tapper han meg for motivasjon, av og til så tapper han meg for glede. Om han ikke gjør meg apatisk og ufokusert innimellom, så gjør han meg fly forbanna.

"Du går som en idiot. Slutt å puste så høyt. Hva er det som feiler deg egentlig?"
«Du går som en idiot. Slutt å tenke på filmen du så i går. Fokuser! Hva er det som feiler deg egentlig?»

Jeg fant ikke ut hvem han var før i nittenårsalderen, inntil da så trodde jeg at alt han sa var sant. At jeg ikke hadde noen valg og at jeg var dømt til et liv med sutring og isolasjon. Siden den gang har jeg heldigvis klart å komme overens med ham.

Utover trening og nok søvn, så er aksept eller små doser med raseri utrolig effektive hjelpemidler. Om det ikke hjelper å fortelle meg selv at det er greit at Onkel Grå kommer på besøk en gang i blant, så hjelper det alltids å kjefte ham huden full med oppløftende propaganda.

«Faen ta deg din gamle sviske. Du skal ikke få meg til å tilbringe enda en dag under dynen. Nå tar jeg meg en joggetur».

«Nei, nå er det du som skal holde kjeft, Onkel Grå. Du har sutret i hele dag. Gå og legg deg. Dette skal bli en bra dag uansett hva du sier».

«Jeg kan få skrevet den oppgaven uansett hvor mye dritt han slenger. I’m a strong and independent queen!»

Onkel Grå 4

Det er en smule selvsentrert, men når valget står mellom selvmedlidenhet og selvforherligelse, så er det siste alternativet definitivt det beste. I kampen mot Onkel Grå vil som regel målet helliggjøre middelet.

Onkel Grå forrakter også sosialt samvær. Han krymper så fort jeg får tankene over på andre, eller så fort jeg snakker med noen som også har en kjip onkel. I det siste tilfellet merker jeg raskt hvor ubetydelig han egentlig er.

Problemet er at det er lett å glemme alt dette når Onkel Grå sitter oppå meg og sutrer om tilværelsen. Tanken på å gjennomføre tingene som forbedrer situasjonen kan virke frastøtende og uutholdelige. Heldigvis er han ikke uovervinnelig. Om ingenting hjelper, så er det heldigvis slik at han drar hjem når besøket har vart for lenge.


En kommentar om “Onkel Grå

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s