«Politisk korrekthet» og annet herk

Det er søndag. Solen skinner som et juletre på lykkepiller. Man skulle nesten tro at våren nærmer seg, men kjenner vi værbeistet rett så kommer det nok en fyllesyk regnbyge ganske så snart. Barn sulter, folk dør av uhelbredelige sykdommer og verdensøkonomien har dratt på ferie (Til Cayman-øyene av alle steder!).

Om ikke det skulle være nok så har jeg kjøpt en boks med melkehjerter. De var på salg så jeg trodde at jeg hadde gjort et kupp. Dessverre viste de seg å være rettet mot schæjeste-par som skal feire Valentines. Atter en gang ble jeg minnet på at jeg blir èn av de patetiske sjelene som legger ut et bilde av høyrehånden sin på Facebook i kveld(1).

20160214_121201
«Meg og min Valentin. HøhøHAhHAøHØAH! Jeg er bare så original og anti-Valentines liksom x-)»

*sukk*

I hvert fall. I dag skal det sutres for alt det er verdt. Det blir atter et «Smil til verden og verden gir deg byllepest«-innlegg. Kort og godt skal jeg hakke på ord, begreper eller utsagn som frustrerer meg. Av hensyn til tålmodigheten deres skal jeg bare ta for meg ett begrep.

«Politisk korrekthet»

Du kan ta det helt med ro. Du har ikke rotet deg borti et kommentarfelt. Du har ikke rotet deg borti bloggen til en historieløs gubbe som ikke vil dele lekene sine med andre. Du skal få slippe all sutringen om hvordan politisk korrekthet har gått for langt, og du skal få slippe å få høre hvordan pressen styres av marxist-zionister.

Det er ikke politisk korrekthet som er problemet, men «politisk korrekthet». Sagt på en annen måte så er det ikke begrepets definisjon som er problemet, men begrepet som brukes for definisjonen.

Dette ble rotete. Det er ikke bilen som er problemet, men bilens merkenavn? Øh… det er ikke personen som er problemet, men personens ytre? Hjelp! Det blir feil… Øh… okay, nå har jeg det.

Det er ikke politisk korrekthet; tanken om at man skal unngå diskriminerende ytringer i offentligheten, som er så himla utfordrende. Det er ikke så veldig vanskelig å ta hensyn til hva folk ønsker å bli omtalt som/vise respekt/holde seg oppdatert/ta en titt i sidespeilet.

Misforståelser kan oppstå, som kan være en kilde til god humor i ny og ne, og som ethvert samfunnsfenomen så byr det på sine utfordringer. Men alt i alt i alt så er det fint å leve i en tid hvor andre enn hvite, heterofile menn får komme til ordet.

Problemet er bare at «politisk korrekthet» er en innmari dårlig merkelapp for alt dette. Om «politisk korrekthet» sto for markedsføringen til fenomenet politisk korrekthet (noe det for så vidt gjør), så ville jeg gitt vedkommende sparken med en eneste gang.

Begrepet består av ordene «politisk» og «korrekt», som gir assosiasjoner til helt andre ting enn det begrepet omfatter. «Politisk» gir assosiasjoner til stat, byråkrati, gråe menn i dress, styringssystemet, sanksjoner, makt, osv. Du vet, sånne tørre ting som ikke sier så mye om fenomenets historie.

«Korrekt» gir assosiasjoner til  gammeldagse kostskoler hvor elevene ble pisket med spanskrør dersom de ikke satt «korrekt». Oppdragelsesfilmer fra 50-tallet om korrekte manerer dukker også opp.

Ordene komplimenterer dessuten noen av stråmannsargumentene rettet mot politisk korrekthet; At det er en elitistisk konstruksjon, at det oppsto gjennom staten (og ikke gjennom grasrotaktivismen til antirasister, LHBT-bevegelsen, feminister og andre bevegelser), at det er en fisefin trend (jamfør «korrekt»), også videre.

Så er det kanskje litt arrogant å forvente at ordboken skal endres fordi jeg har noen snåle assosiasjoner til begrepet. Så er det kanskje litt klossete å ignorere begrepets historie, og hvordan det har blitt brukt gjennom tidene.

Sjå kor det bryr meg.

Å fjerne «neger» fra vokabularet, eller slutte å bruke «homse» og «CP» som skjellsord, burde ikke omtales som «å være politisk korrekt». Det burde omtales som «Oi. Beklager. Jeg så ikke at jeg sto i veien» eller «Du verden. Alt handler visst ikke om meg». Eventuelt «Doik! Det er andre folk her og. Jeg burde kanskje ta på et headset og slutte å danse som om bussen er dansegulvet på Chateu Neuf».

Det enkleste hadde vært å bare kalle det for sympati, men det blir kanskje for klissete. Hva med «å være kompis»…. yo? 😎 *tar på hip hop-capsen for å appellere til ungdommen*.

Å finne opp kule begreper er nok ikke min sterkeste side, men la oss kalle det for noe annet i hvert fall. Vær så snill.

Det var alt for i dag. Vi snakkes 🙂

FOTNOTER:
1) Det kalles ironi. Hvis jeg får en melding om at jeg snart finner den rette, så skyter jeg meg selv… Og nei, jeg skal ikke skyte meg selv.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s