Politisk korrekthet og ytringsfrihet – Introduksjon

Debatten om Muhammed-karikaturene i 2006, samt tv-serien South Park og nettdebatter om innvandring og islam, ble starten på min politiske bevissthet.

Med ett ble jeg dratt inn i den såkalte kulturkrigen mellom Vesten og Midtøsten, og diskusjonen om ytringsfrihetens grenser versus motstanden mot karikaturtegningene.

Der og da mente jeg at det var innlysende at ytringsfriheten var ukrenkelig, eller at South Park kunne forklare ethvert samfunnsproblem. Sort var sort, hvitt var hvitt, Norge var USA, og lenge leve liberalismen.

Bilderesultat for south park


I begynnelsen av tjueårene fikk jeg øynene opp for kildekritikk, kulturrelativisme, sosialpsykologi og Noam Chomskys kritikk av vestlig kapitalisme og imperialisme (Jøss, det ble mange ismer på rad).

Plutselig så var det ikke en stor selvfølge at man kunne sammenligne vestlige og ikke-vestlige tradisjoner. Chomskys tekster antydet dessuten at Vesten, med USA i spissen, ikke var fullt så begeistret for humanisme og ytringsfrihet som samtlige skulle ha det til.

Bilderesultat for cultural relativism

Takket være sosialpsykologiens innsikter, så ble det opplagt at de færreste mestret evnen til å tolke den sosiale virkeligheten på en faktabasert og nyansert måte.

Det viste seg at vi alle har en tilbøyelighet til å stole mer på anekdoter enn statistikk, ty til «oss versus dem»-tenkning og oppsøke informasjon som bekrefter forutinntatte holdninger, også kjent som «confirmation bias»

Er det da så fantastisk at vi, en flokk neandertalere med begrenset fornuft, skal stå fritt til å uttale oss om hvem som helst og hva som helst, uavhengig av erfaringsnivå?

Det eneste som sitter igjen etter et tiår med politisk tankekjør, er at jeg fortsatt står i en filosofisk spagat mellom ytringsfrihet og «politisk korrekthet».

På den éne siden er ytringsfrihet en viktig del av demokratiets grunnmur. Alle ideologier, religioner og standpunkt bør kunne kritiseres, og det er svært uheldig om et mindretall får makten til å klassifisere visse meninger som skadelige. Selv de mest upartiske og reflekterte blant oss kan rammes av menneskelige feil.

På den andre siden så kan hatretorikk og diskriminering være en trussel mot fri debatt. Sistnevnte fenomen kan bidra til at utsatte grupper vegrer seg for å dele sine meninger i offentligheten, og at færre stemmer kommer til i ordskiftet. Ergo kan rasismeparagrafen, eller andre former for «politisk korrekt sensur», være et supplement til ytringsfriheten. Eller?

Hva er egentlig politisk korrekthet og ytringsfrihet?
Utgjør politisk korrekthet og ytringsfrihet et motsetningspar?
Hvor skal ytringsfrihetens grenser gå, og nøyaktig når blir politisk korrekthet en trussel mot ytringsfriheten?
Funker rasismeparagrafen eller tilsvarende lover, hvor formålet er å beskytte sårbare grupper mot umenneskeliggjørende retorikk?
Er det rimelig at rettsvesenet kan klassifisere visse ytringer som hatefulle, eller er hat et såpass luftig begrep at vurderingene i praksis baserer seg på skjønn og ideologiske preferanser?
Who’s watching the Watchmen?!

I de kommende blogginnleggene skal jeg forsøke å komme til bunns i alle disse spørsmålene. Det blir synsing på høyt nivå med innslag av folkeopplysning og akademisk begrepsrunking.

Hvis du ønsker et entydig svar på problemstillingen, så anbefaler jeg at du oppsøker et kommentarfelt. Om du derimot er på jakt etter en kvasifilosofisk luftetur, så kan det være at bloggserien faller i smak.

På gjensyn, kjære leser! 🙂

Bilderesultat for political correctness freedom of speech

 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s