Politisk korrekthet og ytringsfrihet: PK-fascisme

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg ville få avklart hvordan det står til med samspillet mellom politisk korrekthet og ytringsfrihet. I den sammenheng kunne det vært greit å oppklare hva politisk korrekthet (PK) er, og by på fakta og retoriske analyser.

De siste ukene har derfor gått til å leke språkforsker og idéhistoriker. Med dette sikter jeg til at jeg har tatt en rask titt på Wikipedia, Store Norske Leksikon, nettaviser og alt som poppet opp da jeg googlet «politisk korrekt».

Så langt har jeg lært at man blir like forvirret av å google luftige uttrykk som man blir av å google symptomene sine.

Ifølge søkeresultatet og min egen synsing, så er politisk korrekthet et fenomen med mange fasetter. PK-begrepet er blant annet:

1) et historisk fenomen
2) en hersketeknikk
3) et politisk stråmannsargument
4) en slurvete samfunnsanalyse med en viss sannhetsverdi.

Det er også mulig at jeg er gravid og HIV-positiv, samt at jeg kommer til å dø av hypokondri neste uke.

1) Betydning og historie

Store norske leksikon definerer politisk korrekt «som et uttrykk som i dag brukes, hovedsakelig i nedsettende betydning, om ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som enkelte kan oppfatte som støtende eller diskriminerende».

«Politisk korrekt» har hatt nokså ulike definisjoner opp gjennom tidene. Ordet ble brukt for første gang på 1930-tallet av amerikanske kommunister, og der og da var ordet en hedersbetegnelse for partimedlemmer som var lojale mot partilinjen.

I 1960- og 70-årene ble ordet brukt som et synonym for politisk kløkt av blant annet president Lyndon B. Johnson. Datidens amerikanske politikere kunne eksempelvis hevde at det var politisk korrekt, som i strategisk, å appellere til nasjonalfølelsen under valgkampen.

Andre kilder hevder at ordet oppsto blant feminister på 70-tallet. Begrepet ble da brukt som en ironisk merkelapp for medlemmer innad i miljøet, som hadde en mer konservativ tilnærming til feminisme enn resten av gruppen.

På 90-tallet fikk ordet sin nåværende betydning. I 1991 påsto daværende president George H.W Bush at politisk korrekthet hemmet muligheten til å snakke fritt, noe som førte til en oppsving i bruken av ordet.

Fra 90-tallet til i dag har begrepet vært en sentral del av den amerikanske høyresiden sin kritikk av venstresiden, men sentrum- og venstreorienterte debattanter har etterhvert også tatt til seg begrepet.

Norge importerte diskursen om politisk korrekthet fra USA på 90-tallet, og begrepet har siden vært utbredt i innvandringsdebatten.

Ifølge Atekst ble «politisk korrekt» nevnt i norske medier 600-700 ganger hvert år mellom 2006 til 2015. I 2016 ble ordet brukt 1069 ganger, som kan henge sammen med dekningen av Trumps valgseier og Brexit.

Som historikken viser til så er PK-begrepet en flytende betegnelse med ideologiske undertoner, litt som «velferdsprofitør» og «godhetstyrann». Begrepet har gått fra å være en intern spøk på venstresiden til å bli ett av høyrepopulismens narrativer.

Bilderesultat for politisk korrekthet
Kilde: Dagbladet.no

Utover dette brukes begrepet som et synonym for berøringsangst, selvsensur og konformitet.

Selv om PK-begrepet ikke er særlig nøytralt eller presist, så er det likevel interessant å gå i dybden på det. Etter min mening fanger begrepet opp utfordringene med dagens samfunnsdebatt*.

Deriblant at det er lav terskel for å røyklegge debatten med hersketeknikker, stråmenn og krisemaksimering.

2) Enten/eller-scenarioer

En vanlig hersketeknikk er å lage rigide enten/eller-scenarioer hvor motparten ender opp med å framstå som en idiot uansett hva svaret blir. Et typisk eksempel på dette er «enten så er du med meg eller så er du mot meg».

I samfunnsdebatten så brukes ofte PK-begrepet til å lage denne typen scenarioer. En spissformulering av dette er «Enten så er du for toleranse og politisk korrekthet, eller så er du for ytringsfrihet og kritisk tenkning».

Hva skjedde med «Ja takk, begge deler»? Når ble det forbudt å tenke to tanker samtidig? Som om gråsoner og mellomposisjoner ikke finnes. Som om mennesker enten er engler eller demoner.

Denne hersketeknikken – også kjent som ytringsfrihetskortet – bidrar til at man må sløse tid og krefter på å oppklare at man faktisk er for ytringsfrihet.

Relativisering, språklig ømfintlighet og kildekritikk er ikke ensbetydende med at man er hjernevasket av politiske dogmer, eller at man har et skjult ønske om å gjenoppbygge Sovjetunionen.

Bilderesultat for political correctness

Disse egenskapene kan også være et tegn på at man praktiserer ytringsansvar. Det vil si at man sørger for å være faktabasert, og at man er bevisst over konsekvensene av å forsterke myter og fordommer om menneskegrupper.

Mangel på ytringsansvar kan få uheldige konsekvenser. Våren 2017 viste NRK Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet», som handlet om det store rumenske nettverket som styrer deler av prostitusjon- og narkotikamarkedet i Bergen.

«Lykkelandet» var i stor grad etterrettelig, men dokumentaren ble blant annet kritisert for å ikke oppklare om alle romfolk samarbeider med organiserte kriminelle grupper.

I ettertid av visningen ble romfolk i Bergen, som ikke hadde tilknytning til kriminelle nettverk, utsatt for spytting, vold og trakassering.

Det er godt mulig at hendelsen sier mer om gjerningsmennene enn den gjør om NRK sin journalistikk.

Episoden vitner uansett om at medias framstillinger av den sosiale virkeligheten, eller storsamfunnets abstrakte diskusjoner om minoriteter, får praktiske konsekvenser for de det gjelder.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og skillet mellom ord og handling er tidvis svært tvetydig. Frihet og ansvar er to sider av samme sak.

Kildehenvisninger er for øvrig ikke et skuddsikkert kvalitetsstempel selv om det er langt bedre enn ren synsing. Avisartikler, statistikk og spørreundersøkelser om folkegrupper byr ikke på årsaksforklaringer (stikkord: måleusikkerhet og konfunderende variabler).

I dagens høyteknologiske kunnskapssamfunn kan dessuten feilinformasjon og myter spre seg som ild i tørt gress takket være internett og sosiale medier.

Dermed er det både etisk og rasjonelt å holde tungen rett i munnen, om det så medfører at man må være litt PK.

Og ja, denne hersketeknikken brukes også mot de som omtaler seg selv som politisk ukorrekte. Kjendisateister, komikere eller YouTube-psykologer med martyrkomplekser (les: Jordan Peterson).

«Enten så støtter du meg fullt ut eller så er du en rasistisk, sexistisk fascist».

Av og til blir satire og svart humor – eller saklig kritikk av minoritetsgrupper, religion og likestillingspolitikk – feiltolket som gammeldags og fiendtlig.

3) Stråmannsargumentasjon og brun- og rødbeising

PK-begrepet er også farget av samfunnsdebattens ulike stråmannsargumenter. Et utbredt stråmannsargument er å påstå eller antyde at meningsmotstanderen er fascistisk/totalitær uten å vise til håndfaste bevis på om dette stemmer.

Bilderesultat for straw man argument
Taktikken omtales blant annet som brunbeising, å stemple høyreorienterte som fascister, og rødbeising, å stemple venstreorienterte som stalinister.

Ett av høyrepopulismens narrativer er at akademia, massemedia og kultur er dominert av en venstreorientert og politisk korrekt kulturelite, som sørger for at sannheten holdes skjult for folket.

Som jeg skal komme tilbake til senere så er dette en misvisende myte. Høyresiden, markedskreftene og en haug med andre faktorer bidrar også til å politisere forskning, eller til å sette føringer for ytring- og informasjonsfriheten.

Dette rødbeisende narrativet var en del av Donald Trumps valgkampsretorikk i 2016, hvor han blant annet lovte at han skulle gå til krig mot politisk korrekthet.

Kultursosiologen Anne Krogstad hevder at myten om den politiske korrekte kultureliten er en sentral del av retorikken til norske og svenske høyrepopulister.

Jordan Peterson – som for øvrig ikke er en høyrepopulist – har også bidratt til å spre denne stråmannen.

Fascismebegrepet har en stygg tendens til og misbrukes, noe som viser at debatten også kan være preget av brunbeising.

Høyreekstremisme og fiendtlig retorikk skal selvfølgelig konfronteres, men det betyr likevel ikke at alt til høyre for Ap er potensiell fascisme, eller at man ikke må vise ytringsansvar.

Bilderesultat for godwin's law
PK-begrepet, og opinionens tilbøyelighet til å skape luftige myter om meningsmotstandere, vitner om at samfunnsdebatten bør bli mer presis og saksorientert.

I den sammenheng vil jeg slå et slag for stålmannsargumentasjon, motsatsen til stråmannsargumentasjon. Stålmannsargumentasjon går ut på at man tolker i beste mening, og at man jobber aktivt for å få et utfyllende og balansert bilde av motpartens meninger.

4) Slurvete samfunnsanalyse – Scenenekt, mediekonstruerte myter og krenkefellen

La gå. Det er et snev av sannhet i påstanden om at politisk korrekthet har gått for langt, og at det i visse tilfeller utfordrer ytringsfriheten.

Et anekdotisk eksempel på dette er da «Politisk ukorrekt»-spillet ble fjernet fra ARK og Tenum sine butikkhyller i 2017.

Alle som har fulgt med på den amerikanske samfunnsdebatten har kanskje fått med seg «PC-culture» ved samtlige universiteter.

Noen amerikanske universiteter er visstnok preget av en rigid politisk korrekt ytringskultur, hvor terskelen for å opprette «safe spaces» eller ty til «deplatforming» er nokså lav.

«Deplatforming», eller scenenekt som det heter på norsk, går ut på at kontroversielle debattanter blir nektet tilgang på en plattform. Både venstre- og høyreorienterte universiteter i USA har tydd til dette virkemiddelet opp gjennom tidene.

I 2004 forsøkte konservative studenter å forhindre at Michael Moore skulle få holde et foredrag for studentene ved Utah Valley State College. I 2015 kjempet venstreorienterte studenter ved UC Berkeley for at Bill Maher ikke skulle få holde en avslutningstale for studentene. Begrunnelsen var at de anså Mahers islamkritikk som rasistisk.

Scenenekt er så absolutt ett virkemiddel som krever et stort ansvar. Eksemplene ovenfor viser at denne strategien kan misbrukes.

Etter min mening så har du en stor bevisbyrde om du skal sette en ytring på svartelisten, og det holder ikke at ytringen simpelthen gjør deg ubekvem.

Som regel er det sunt å komme seg ut av ekkokammereret sitt og eksponere seg for motargumenter, så man skal ha svært gode grunner for å ty til disse strategiene.

I noen tilfeller er det innafor å ty til scenenekt og boikott, eksempelvis når man har å gjøre med debattanter som sprer konspirasjonsteorier og faktaløshet.

Det samme gjelder for debattanter som kun er ute etter å provosere.

Samtidig så er det diskutabelt om scenenekt og boikott utgjør en motsats til ytringsfriheten.

For det første så innebærer ytringsfriheten også retten til å unngå informasjon og ytringer.

For det andre så innebærer ikke ytringsfrihet at sivilsamfunnet har en plikt til å gi alle en plattform, en avisspalte eller et mikrofonstativ.

For det tredje så er det å selektere bort informasjon noe vi alle gjør i større eller mindre grad. Så lenge selekteringen ikke skyldes statlig sensur og politiske sanksjoner, så blir det litt melodramatisk å påstå at dette truer ytringsfriheten.

Ideelt sett burde vi alle møtes til kaffe for å diskutere alt mellom himmel og jord, men livet er kort og tid er penger. Vi må derfor velge våre kamper med omhu om vi skal få utrettet noe. Å sette på skylapper er en forutsetning for å bli en produktiv debattant.

Scenenekt kan tolkes som storskalaversjonen av å legge på røret når telefonselgere ringer, eller som å gå en omvei når du ser nabokjerringen som aldri slutter å snakke på butikken.

Eventuelt så kan det sammenlignes med å ikke invitere Reidar til bursdagsfesten din fordi Reidar er et konspiratorisk troll som avbryter hvert minutt.

Til tross for dine iherdige forsøk på å motbevise meningene hans, så tviholder han på påstanden om at Europa invaderes av muslimer og at Holocaust er en fabrikert løgn

Bilderesultat for holocaust denial

Ja visst er det synd at folk ikke vil snakke sammen, og det er kanskje trangsynt eller feigt å unngå samtaler, men det bryter ikke nødvendigvis med ytringsfriheten.

Når det gjelder skrekkhistoriene om «safe spaces» så synes jeg at det også sier mye om de institusjonelle forholdene.

I USA så er store deler av høyere utdanning privatisert. Ved offentlige og private universiteter så betaler studentene ofte en svært høy semesteravgift, som medfører at det opprettes et kunde/produsent-forhold mellom studentene og skoleadministrasjonen.

Administrasjonen bør dermed bøye seg for studentenes/kundenes ønsker og behov om skolen skal forbli konkurransedyktig.

Om studentene ønsker taco i kantinen eller flere safe-spaces, så har de i prinsippet makten til å kreve det. 

Ergo kan det hevdes at hovedproblemet er tilbud/etterspørsel-mekanismen, privatisering og graden av forbrukermakt, snarere enn at studentene lærer for mye om sosialkonstruktivisme.

photo of a woman holding shopping bags
Mon tro om jeg skal scenenekte denne butikken og heller opprette en safe space-butikk?! (Photo by bruce mars on Pexels.com)

Man kan også spørre seg om «PC-culture» er en statistisk trend, eller om det er atter et eksempel på at media gjør én fjær til fem høns.

Norske og amerikanske medier byr stadig på fortellinger om politisk korrekthet som har gått amok, men som dere sikkert vet så har media en tendens til å krisemaksimere og lage polariserende «clickbaits».

I desember 2018 mente Aftenpostens kommentator, Andreas Slettholm, at «krenkefellen» burde ha blitt årets nyord. Slettholm definerer krenkefellen som «Nyhetssaker laget med mål om at folk skal dele saken i sosiale medier og kommentere noe slikt som ‘FOLK MÅ SLUTTE Å BLI KRENKET AV ALT MULIG!’ eller lignende».

Hvilken nyhetssaker er krenkefeller og hvilken er faktabaserte? 

Svaret på problemstillingen får du i Gunnar Tjomlids blogginnlegg «Er ytringsfriheten ved amerikanske høyskoler og universitet truet?» , som byr på en utfyllende og faktabasert analyse av denne tematikken.

Innlegget sparker i alle retninger. På den ene siden så viser spørreundersøkelser at 28 % av amerikanere og 49 % av europeere er for å forby ytringer som kan støte minoriteter, noe som er bekymringsverdig.

Jeg er litt skeptisk til premisset om at ytringsfrihetens kvalitet måles ut fra hvor lett det er å fornærme minoriteter. Som sagt så er det svært mange faktorer som påvirker ytringsfrihetens vilkår.

Når det er sagt så er det nifst at såpass mange vil innføre lovpålagte forbud. Enhver statlig regulering er kritikkverdig.

På den andre siden så viser den samme undersøkelsen at unge amerikanere med høyere utdanning er mer tolerante til kontroversielle ytringer, enn amerikanere som har liten eller ingen utdanning. Kanskje akademia ikke er så PK likevel.

Et annet poeng i Tjomlids blogginnlegg er at spørreundersøkelser må tas med en klype salt. Som nevnt så er ikke resultatene årsaksforklaringer og måleusikkerheten er relativt stor.

Det er ikke uvanlig at deltakere i spørreundersøkelser lyver av frykt for å bryte med kulturelle normer, eller at de smører på for å framstille seg selv i et godt lys. Formuleringen av spørsmålene, samt deltakernes fortolkning av spørsmålene, bidrar også til å påvirke sluttresultatet.

Så har man også spørsmålet om konfunderende variabler og målemetodens gyldighet, at man måler det man ønsker å måle. Kanskje spørreundersøkelsen målte graden av politisk polarisering i samfunnet, og ikke folk sine holdninger til ytringsfrihet?

Er ytringssensur bare noe som forekommer i akademia? Tja. Tjomlid nevner at det er en stor grad av ytringssensur ved amerikanske arbeidsplasser, noe som antyder at markedskreftene også kan innskrenke ytringsfriheten.

Det er mulig at ytringssensur også forekommer på norske arbeidsplasser. En rapport fra 2014 viser at 32 % av ansatte i offentlig sektor er uenige i at toppledelsen verdsetter at ansatte deltar i offentlige debatter. 18 % av ansatte i privat sektor svarer det samme

Aksjonsforskning og politisert forsking er selvfølgelig noe som utfordrer den akademiske friheten og retten til sannheten – én av ytringsfrihetens grunnverdier – men igjen så spørs det hvor utbredt dette er.

Hvor mye av kritikken er populistisk krisemaksimering og hva er en sannhet med modifikasjoner?

Det som er noenlunde sikkert er at det ikke bare er et venstresidefenomen, og at det ikke bare forekommer i samfunnsvitenskapen og humaniora slik høyrepopulister skal ha det til.

Ifølge Tjomlid så er aktører på den amerikanske høyresiden en viktig pådriver for politiseringen av amerikansk forskning. Høyreorienterte milliardærer sponser samtlige av økonomi- og administrasjonsfagene i USA, og amerikanske myndigheter har basert mye av sin økonomiske politikk på økonomifagenes forskningsresultater.

Min erfaring med å studere sosiologi ved UiO er at samfunnsvitenskapen gjør deg mer moderat politisk sett, og at man blir mindre tilbøyelig til å tviholde på venstre- eller høyreorienterte meninger.

Videre så har jeg aldri møtt en samfunnsviter som har fornektet sannhetsverdien til viktige fagfelt som økonomi og biologi, eller som tror at samfunnsvitenskapen kan forklare alt.

Påstanden om at samfunnsvitenskapen er et venstreradikalt ekkokammer oppleves derfor som en stråmann.

Men rett skal være rett. Min anekdotiske erfaring er ikke vanntett bevismateriale. Om det finnes bevis for at det motsatte er tilfellet, så tar jeg gjerne imot det.

Konklusjon
Som jeg lovte så ble dette en filosofisk luftetur og jeg håper at du ble like forvirret som meg.

Konklusjonen er at PK-begrepet i stor grad er en hersketeknikk, men at betegnelsen også viser til visse negative sider ved debattkulturen og kunnskapssamfunnet.

Spør du meg så er det ikke politisk korrekthet som sådan som truer ytringsfriheten, altså mangfold, toleranse, språklig flisespikkeri, kultursensitivitet, berøringsangst, også videre. Disse sosiale fenomenene har sine svakheter, men de er ikke uforenlige med ytringsfrihet.

Problemet er visse aspekter ved den politiske konteksten og menneskelig psykologi. Globaliseringens baksider, privatiseringen av høyere utdanning, populisme, informasjonsteknologien, økende forskjeller, politisk polarisering, «oss versus dem»-tenkning, «confirmation bias», «negativity bias«, krisemaksimering, med mer.

Forholdet mellom forskning, politikk og marked er også problematisk, men det blir for enkelt å legge all skylden på venstresiden og samfunnsvitenskapen. Her har hele det politiske spekteret en jobb å gjøre. 

Homo sapiens sapiens betyr «det vise mennesket». Begrepet ble introdusert på 1700-tallet under opplysningstiden, og siktet til at fornuften er det som skiller mennesket fra dyrene. Kanskje denne betegnelsen må nyanseres.

I 1967 ble det foreslått at man i stedet skulle kalle mennesket for «homo narrans«, det fortellende mennesket, fordi vi konstruerer vår identitet gjennom fortellinger og myter.

Dette henger kanskje sammen med at hukommelsesforskningen viser at hukommelsen er uhyre selektiv og konstruerende, som vil si at vi stadig endrer og omskriver minner ut fra hva vi opplever her og nå.

Poenget er uansett at fornuften er sykt oppskrytt, og at det moderne prosjekt ikke gikk helt som forventet.

Jeg håper du ble litt krenket.

Bilderesultat for pc culture

*Samfunnsdebatt kan være så mangt som meget. Min tolkning av samfunnsdebatten er basert på debattinnlegg i nettavisene, kommentarfeltet, Debatten på NRK, private diskusjoner, med mer.


2 kommentarer om “Politisk korrekthet og ytringsfrihet: PK-fascisme

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s