Veikrysset (utdrag)

Dato: 22-05-20

Verden var beksvart og han kunne ikke puste. Noe hadde kveilet seg rundt hodet hans, tatt et godt grep rundt nakken og dekket til alle luftåpningene. Var det en kvelerslange? Var det pappa? Eller hadde han blitt begravd levende? Ansiktet var dekket av et fuktig, kjøttaktig stoff som presset seg mot øyelokkene slik at han kunne se stjerner og gnister, og det var som om hodet satt fast mellom to tjukkaser. Ut fra smerten i underkroppen så virket det som at ryggen og lårene var bøyd til sitt ytterste. Smerten, den glødende, intense smerten. Hva hadde han gjort for å fortjene dette? Styrtet flyet på vei til London? Hadde han våknet opp i ett av helvetes torturkamre? Lungene skrek etter oksygen mens hjertets febrilske dunking satt i gang et orkester av brennende og stikkende pining, som om noen hadde satt fyr på brystkassen. Luft! Han måtte ha luft med en eneste gang. Nå. Øyeblikkelig. Før det ble for sent.

Med ett løsnet grepet. Han kunne endelig bevege på hodet så han trakk det ut av tjukkasen eller hva enn det var, for så å gispe etter luft. Den friske, kjølige luften sluknet brannen i brystkassen, og hjertet saknet gradvis på farten. Neseborene var endelig frie og åpne, men gleden over å ha fått tilbake pusten ble omsider erstattet med avsky ettersom en eim av svette og avføring smøg seg forsiktig inn i neseborene.

Øynene åpnet seg litt og litt slik at han kunne se de tåkete konturene av lys. Så skarpnet synet seg. Over han var et kritthvitt tak og rommet, som hadde en grålig og dunkel belysning, var på størrelse med ett handicaptoalett. Etter hvert falt alle bitene på plass. Hodet hadde vært langt oppi endetarmen. Det kunne forklare den uutholdelige og gjennomgripende smerten i rektum. Ryggen og magemusklene var støle og ømme etter å ha vært bøyd mot stumpen, mens fjeset hans var tilgrist med slim, blod og ekskrementer.

En svart, skallet jenteunge sto i hjørnet av rommet. Jenten kunne ikke være mer enn 9 eller 10 år, og hun så forskrekket på ham. Munnen hennes var dekket med rosa ducktape mens hennes beige nattkjole var fulle av blodflekker.

Så våknet han. Mobilalarmen ringte høyt fra nattbordet. Lyden av en kaklene, krakilsk hane boret seg inn i trommehinnene, og minnet han om at det var på tide å bytte alarmringetonen. Hvem var han? Hvor var han? Etter noen minutter med desorientert grubling, så våknet bevisstheten. Han var Laurits Breivik, den ubrukelige, vinglete ansamlingen av boblende potensial, som hoppet fra det ene prosjektet til det andre i et forsøk på å fylle tomrommet etter Dovres fall. Nå befant han seg på et flyplasshotell ved Heathrow, hvor han hadde mellomlandet på turen fra Ghana til Norge.

Marerittet var fortsatt et stort, angstfremkallende spørsmålstegn. Hvem var jenten i rommet? Hvorfor hadde han så vondt i magen? Drømmen ble mer og mer omtåket og jentens ansiktstrekk ble gradvis hvisket ut fra minnebanken. Kunne det være Afiba, jenten han så til på barnehjemmet i Ghana?

Laurits kjente at dette kom til å bli én av de dagene hvor gulvet kunne pulveriseres hvert øyeblikk. Dersom han ikke var på vakt så kunne han falle ned mot jordens glødende kjerne innen brøkdelen av et sekund. Han trakk dynen over seg og la seg i fosterstilling samtidig som pulsåren i halsen pulserte annethvert sekund. Hvorfor var Afibas kjole dekket i blodflekker? Burde han ta kontakt med barnehjemmet? «Den som tier samtykker» hvisket han til seg selv. Etter hvert ble det så klamt under dynen at han ble nødt til å reise seg opp fra sengen, så han satt seg på sengekanten og begynte på en pusteøvelse. Inhaler i fire sekunder, hold pusten i syv sekunder, pust ut i åtte sekunder. 4-7-8. Pulsen sank for hver gang han pustet ut, og trykket lettet litt og litt. «For guds skyld, det var jo bare en drøm», konkluderte Laurits.

På nattbordet lå to bøker som han hadde lest på kvelden før. Den første boken var en godt brukt exphil-bok fra da Laurits tok exphil på Bali. Boken var dekket i kaffeflekker samt en stor, rosa cocktailflekk. Helgen før eksamen hadde Laurits og guttegjengen forsøkt å kombinere vorsing og eksamenslesing, som gikk så som så. De få tingene han husket fra den helgen var forskjellen på dentologi og utilitarisme, og at han på ett eller annet tidspunkt klarte å søle jordbærdrinken på bildet av Immanuel Kant. Den andre boken var selvhjelpsboken ‘The Radar’. Bokens budskap var at det lønte seg å bli bevisst over sin kognitive radiokanal, ettersom den formet din subjektive fortolkning av verden. Hvis du byttet over til kanalen for lykke og vekst, så kunne du bli en bedre versjon av deg selv.

Det var sikkert det som måtte til. Laurits måtte først bli oppmerksom på sin nåværende  kanal, og deretter måtte han finne en bedre og mer optimaliserende radiosending om hendelsen i Accra. Han kjente så etter. Hodet var tungt og seigt. Hjertet lirte fra seg stikkende fantomkløe fra noen amputerte minner som aldri kunne oppleves på nytt. Tiden før han gikk inn på Afibas soverom, lykkelig uviten om mørket som ulmet under overflaten. Tiden før han så blodflekken på lakenet og utgangen til Edens hage. Tiden da verden besto av ryddige og oversiktlige butikkhyller hvor det man så var det man fikk.

Hvorfor måtte han ta en bit av kunnskapens eple? Han kunne bare ha droppet arbeidsoppgaven og latt noen andre ta seg av det, slik at han kunne ha forblitt en svevende mann med en alt for lys framtid. «Jeg er på fortidskanalen» tenkte Laurits. «Kanalen som bare tørker støv fra ubrukelige minner». Han måtte bytte til framtid- og optimismekanalen der mulighetene dominerte over begrensningene, og hvor ordet «umulig» befant seg på historiens skraphaug sammen med damplokomotiv og videokassetter. Fram Laurits! Det er framover det skal gå! Mot det utvalgte landet i vest bestående av gylne kornåkrer, sigder, hamre og lass på lass med svermende drømmer.

Til tross for forsøket på å få opp motet, så kjente Laurits seg skitten. Bildet av marerittets klimaks var fortsatt klistret til netthinnen. En økt med positiv selvsnakk og en dusj ville nok hjelpe på. Han dro av seg t-skjorten og bykset til badet. «Fortid er fortid. Jeg skal bruke resten av tiden på å bli proaktiv» sa han til speilbildet sitt. Speilbildet antydet at han var godt i gang allerede. Turen til Ghana hadde etterlatt han med bronsefarget hud og et aldri så lite glimt i øye. Det blonde, lange håret hadde vokst uhorvelig fort siden han forlot Norge, noe som fikk han til å se ut som Jesus ariske dobbeltgjenger. Hvis man la godviljen til, så kunne man også se konturene av en sekspakning. Han hadde ikke sultet i Accra, men han var for kresen til at han fikk spist seg mett.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s