Politisk korrekthet og ytringsfrihet: Ytringsfrihetens halvsannheter

Der og da virket det så åpenbart. Ytringsfriheten var en hellig gral og tv-sendingen foran meg var et vandrende eksempel på kristenkulturell sensur av ytringsfriheten.

Det var en regnvåt høstdag i 2011 og jeg så på en middelmådig reality-serie på TV3 hvor deltakernes banneord hadde blitt erstattet med BIIIIP, altså en overdøvende pipelyd som kamuflerte banningen.

Våren hadde gått til å lese 1984 og bli radikalisert på ett av Reddit sine ateismeforum, så derfor observerte jeg alt som kunne minne om sensur og religion med argusøyne.

The best George Orwell quotes


«Sensur!» ropte jeg til tv-en som om tv-en var et telefonrør til TV3s kundeservice. Mine daværende romkamerater, som satt ved siden av meg i sofaen, må ha tenkt at det hadde klikket for meg.

«Hvordan kunne TV3 og kristenkulturelle verdier slippe unna med å sensurere det frie ord?» tenkte jeg. «Hvorfor tolererte vi kristendommens illiberale tendenser? OG HVORFOR I HE***** MÅTTE KIRKEKLOKKENE I KRISTIANSAND VEKKE MEG HVER SØNDAGSMORGEN?!»

Nå som jeg har blitt eldre og mindre overdramatisk, så ser jeg tilbake på 19-år gamle meg med en velmenende flauhet.

Ytringsfrihet er fremdeles en viktig verdi, men med årene så har det blitt klart at ytringsfrihet og verden generelt er «litt» mer sammensatt enn som så.

I dette innlegget skal jeg synse om vår alles kjære frelser, ytringsfriheten, og drøfte noen av halvsannhetene om ytringsfrihet.

Dagens innlegg blir for øvrig avslutningen på bloggserien jeg startet på i januar, hvor jeg tenkte høyt og lavt om samspillet mellom ytringsfrihet og politisk korrekthet (Hvis du ønsker å lese tankekjøret mitt om politisk korrekthet, så kan du trykke her).

FAKTA OM YTRINGSFRIHET
I første omgang kan det være greit å høre hva ekspertene har å si om ytringsfriheten.

Ytringsfriheten i Norge er beskyttet i grunnlovsparagraf 100. John Christian Elden, Store Norske Leksikons fagansvarlige for strafferett, definerer ytringsfrihet som «friheten til å formidle ideer i ytring eller handling og til å velge å ytre seg eller la være«.

Ytringsfriheten består også av informasjonsfrihet, friheten til å motta andres ytringer.

I teorien er ytringsfrihet kun et spørsmål om hvorvidt staten begrenser den enkeltes mulighet til å ytre seg, samt presse- og informasjonsfriheten.

Men i praksis så er det ikke alltid et tydelig skille mellom statlig politikk, sivilsamfunnets virksomhet og enkeltmenneskets handlingsrom.

Sosiale normer, debattklimaet eller ikke-statlige aktører kan også sette føringer for ytringsfrihetens levevilkår, som Facebook er et glimrende eksempel på.

Ifølge Elden så er ikke ytringsfriheten absolutt. Den enkeltes ytringsfrihet kan bli begrenset av andre politiske eller juridiske hensyn, der iblant hensynet til nasjonal sikkerhet, retten til privatliv eller beskyttelse mot æreskrenkelser og hatefulle ytringer.

Den internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19 utgir en global ytringsfrihetsrapport hvert år, som måler graden av ytring- og informasjonsfrihet i alle verdens nasjoner.

I denne rapporten så skårer Norge svært høyt, om ikke høyest, på de fem faktorene mediemangfold, åpenhet, rettssikkerhet, digitalisering og offentlige rom (det vil si, selvstendigheten til samfunnsdebatten og organisasjonslivet).

Et annet interessant og bekymringsverdig funn i rapporten er at flertallet av alle nasjoner skårer dårligere nå enn før på de sistnevnte faktorene. Den globale trenden er at ytringsfriheten har blitt mer og mer innskrenket.

I Norges tilfelle så skårte fedrelandet noe lavere på medie- og informasjonsmangfold i 2018 sammenlignet med 2008. Eller for å være mer presis, i 2008 så hadde Norge en skår på 93,6 % mens i 2018 var skåren på 91,3 %.

Når det er sagt så er ikke ytringsfrihet et håndfast og verdinøytralt tema. Ytringsfrihetsdebatten er blant annet farget av medias dagsordenmakt, og den enkeltes ideologiske definisjon av ytringsfrihet.

HALVSANNHETER OM YTRINGSFRIHETEN

Tilværelsen som tastaturkriger og ivrig avisleser har kastet meg ut i en rekke debatter om ytringsfrihet.

I den sammenheng har jeg kommet over en rekke påstander om hva ytringsfrihet er eller hva som truer ytringsfriheten. Noen av disse påstandene er nokså utbredte hos Hvermannsen, og bør derfor utfordres.

Det snevre utvalget av påstander jeg skal ta for meg er ikke løgnaktige eller plottet for fornuftige innsigelser, men de utelukker ofte vesentlige nyanser om ytringsfrihet (jamfør betegnelsen halvsannheter).

«Grunnlovsparagraf 185, rasismeparagrafen, truer ytringsfriheten»

Ett eksempel på noen av disse halvsannhetene er antakelsen om at forbudet mot hatefulle ytringer, også kjent som rasismeparagrafen, utgjør en trussel mot ytringsfriheten.

Påstanden er ikke bare ventilering fra blåbrune gubber i kommentarfeltet. Samtlige oppegående debattanter på høyresiden, som er imot rasisme og diskriminering, er også for å avskaffe paragraf 185.

I juni 2019 så publiserte en rekke universitetsprofessorer et opprop i Aftenposten, hvor de oppfordret til en avskaffelse av rasismeparagrafen.

Professorenes argumentasjon var i korte trekk at rasismeparagrafen definisjon av hat er svært vag, samt at loven styres av hva den enkelte oppfatter som hat.

Ifølge professorene senker loven terskelen for at blasfemiske og støtende ytringer straffes, og du kan straffes simpelthen hvis ytringen din oppfattes som hatefull. Oppropet hevder i tillegg at det har vært en økning i antall straffesaker mot hatefulle ytringer.

Ved første øyenkast kan denne kritikken av rasismeparagrafen virke som et rimelig innspill, og inntil nylig så var jeg delvis enig med oppropets resonnement.

Hvem vil vel ha et følelsesladd emokrati hvor synsing regulerer ordvekslingen? Og blasfemi burde da ikke straffes?!

Problemet er bare at denne framstillingen av rasismeparagrafen og rettssystemet er misvisende.

I ettertid så sjekket Faktisk.no sannhetsverdien til professorenes utsagn ved å intervjue advokat og hatytring-ekspert Jon Wessel-Aas

Wessel-Aas påpekte at rasismeparagrafen ikke straffer en hvilken som helst klønete hverdagsrasistisk ytring, men grove hatefulle ytringer. Kontroversielle politiske ytringer med et innvandringskritisk innhold blir ikke rammet av rasismeparagrafen.

For at en ytring skal straffes som hatefull så må ytringen være en form for sjikane, i tillegg til en åpenbar oppfordring til diskriminering og vold mot utsatte grupper.

Norsk rettshistorie tilsier dessuten at domstolen er svært restriktiv med å straffe hatefulle ytringer sammenlignet med andre europeiske land. Blasfemiske ytringer blir dessuten ikke straffet av paragraf 185.

Faktisk.no etterspurte også belegg for påstanden om at det har vært en økning i antall straffesaker mot hatefulle ytringer, men mottok ikke noe bevis fra oppropforfatterne.

Dermed er ikke grunnlaget for bekymringene over rasismeparagrafen særlig sterkt. Jeg vil til og med påstå at oppropet er et krisemaksimerende klikkagn.

Av ulike former for billig argumentasjon, så finner man «slippery slope«-argumentasjon. Argumentasjonsteknikken går ut på at man for eksempel hevder at ett enkelt lovforslag vil bli etterfulgt av flere og mer omgripende lovforslag, og sette i gang en snøballeffekt. Grunnen til at teknikken regnes som billig er at den er spekulativ og fryktbasert.

Oppropet mot paragraf 185 baserer seg til en viss grad på denne argumentasjonsteknikken. «Hvis Stortinget vedtar en spesifikk begrensning av ytringsfriheten, så er det ikke lenge før ytringsfriheten som sådan blir avskaffet!»

Innsigelsene mot rasismeparagrafen er i tillegg formet av en annen halvsannhet om ytringsfrihet.

«Ytringsfrihetens kvalitet måles ut fra hvor lett det er å fornærme minoriteter»

Ut fra spørsmålene i Fritt Ord sin spørreundersøkelse om ytringsfrihet, så virker det som at mange ytringsfrihetstilhengere tror at ytringsfriheten styrkes om flere minoritetskritiske debattanter får komme til ordet.

Med minoritetskritiske så sikter jeg til debattanter som er kritiske eller fiendtlige til minoritetsgrupper som innvandrere og LHBT-personer. Noen eksempler er Nina Karin Monsen og diverse høyreekstreme grupperinger.

Som tidligere liberalist kan jeg forstå tankegangen bak dette perspektivet. Burde ikke ukonvensjonelle meninger få komme til i debatten, og burde ikke terskelen for hva man kan si være så lav som mulig?

Ville ikke grumsete meninger bli utryddet om de ble eksponert for gode motargumenter i en offentlig debatt, slik «trollet som sprekker i solen» hypotesen hevder?

Disse resonnementene har dog en rekke svakheter. Ytringsfrihetens opprinnelige funksjon var at man skulle ha muligheten til å kritisere statsapparatet, kongen og andre makthavere, snarere enn etniske eller marginaliserte grupper. Historisk sett har ytringsfrihetsspørsmålet handlet om hvorvidt man kunne sparke oppover, ikke nedover.

At samtlige liberalister nå ser på det som en kampsak at man bør få «krenke» minoriteter, antyder at de minoritetskritiske har fått definisjonsmakten over hvilken rolle ytringsfriheten skal ha

Ytringsfrihetdebatten kunne handlet om rettighetene til varslere og systemkritikere, eller i hvilken grad man kan kritisere politikere, arbeidsgivere eller militæret uten å møte på sanksjoner. Eventuelt så kunne vi diskutert hvordan demonstranter blir behandlet av politiet.

Vi kunne diskutert Osloskolens fryktbetonte ytringskultur under Høyre-byrådet, eller Edward Snowden sitt møte med maktapparatet. Bare for å ta noen eksempler på problemstillinger som er relevante for ytringsfrihetsdebatten.

I stedet så går store deler av debatten til å kverrulere over om det er greit at ekstremister sprer konspirasjonsteorier, eller om man bør spøke om romfolk og afrikanere.

Misforstå meg rett, drøye meninger bør ikke forbys med det første, og støtende humor kan være skrekkelig morsomt hvis humoren er gjennomtenkt. Saklig og faktabasert kritikk av minoriteter kan til tider være gunstig.

Det store spørsmålet er bare om graden av minoritetskritikk er et velegnet mål på hvor fri debatten er, eller om denne forestillingen er en avsporing som tjener de mektiges interesser.

Jeg lener mest mot sistnevnte. Diskusjonstemaet er en avledningsmanøver som tapper oss for energi vi kunne brukt på å forstå og kritisere myndighetene, media, næringslivet, oss selv med flere.

Som denne valgkampsketsjen fra RuPaul’s Drag Race illustrerer, så er samfunnsdebatten full av avsporinger og avledningsmanøvere

Mens keiseren går naken på torget så sitter alle trollbundet hjemme og fniser til «Politisk ukorrekt». Gjerne mens de innbiller seg at de er frittalende og opprørske.

Og nei, jeg sier ikke at det er en konspiratorisk kobling mellom maktens virksomhet og minoritetskritikk. Disse fenomenene er så vidt jeg vet helt adskilte.

Jeg sier bare at Hvermansen gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å henge seg opp i hvor minoritetskritisk samfunnsdebatten er.

Når det gjelder «trollet som sprekker i solen»-hypotesen, så baserer dette synet seg på en rekke høytsvevende antakelser om menneskets dømmekraft.

Ifølge det psykologiske fenomenet motivert resonnering så feiltolker vi informasjon ut fra politisk ståsted og sosial bakgrunn. Hjernen jobber iherdig for å tviholde på egen identitet og ideologi i møte med motargumenter og ubehagelige fakta, og mange blir sterkere i sin tro i møte med kritikk. Vi hører det vi vil høre med andre ord.

Derfor er det en viss sjanse for at trollet også kan formere seg i solen. Er det da så lurt å diskutere med ekstremister?

Picture

«Alle begrensninger av mening- og informasjonsflyten er et onde»

En annen utbredt halvsannhet om ytringsfriheten er at alt og alle bør være åpen for debatt. Terskelen for hva som kan bli sagt bør være så lav som mulig, og vi bør se rødt på alt som kan begrense det frie ord.

Denne halvsannheten er svært tveegget. Generelt sett er vi alle tjent med et stort ytring- og informasjonsmangfold. I utgangspunktet så er det fornuftig å være kritisk til alt som begrenser eller omformer samfunnets informasjonsflyt.

Hvilke politiske og ikke-statlige aktører er det som har dagsordenmakt? Hvordan står det til med den akademiske friheten? Hvilke normer eller ideologier setter føringer for hva som kan bli sagt?

Hvordan påvirker næringslivet, teknologigiganter og religiøse institusjoner våre tanker og meninger? (Disse spørsmålene er ikke retoriske. Tenk gjerne over dem).

censorship

Dessverre så har samtlige lett for å kaste ut spedbarnet med badevannet i form av at de forveksler enhver informasjonsselektering med sensur, slik jeg gjorde med TV3s tv-visning da jeg var 19.

Valgmuligheten til å unngå ytringer eller informasjon er også en del av ytringsfriheten. Hvis barnefamilier eller religiøse ikke ønsker å høre banneord på TV3, så har de strengt tatt rett til å ønske at det blir utelukket fra sendingen. TV3 har dessuten en viss redaksjonell frihet over hva de ønsker å sende.

Selvpåførte informasjonsbegrensninger er tillatte på godt og vondt. Mange ytringsfrihetsmartyrer ser ut til å glemme dette når de (mis)bruker sensurbegrepet.

At en ytring ikke blir trykket i avisen trenger ikke å handle om at ytringen er for tabubelagt eller at den tar opp ubehagelige «sannheter».

Det er også mulig at ytringen bare er uinteressant, utdatert eller lite nytenkende. Eller så har avisen, stand-up scenen eller tv-sendingen begrenset med tid og ressurser slik at de må prioritere andre ytringer.

At visse «skjulte sannheter», som rasebiologi eller konspirasjonsteorier om 11.september, ikke blir diskutert i offentligheten eller innen vitenskapen kan også handle om at teoriene er bygd opp av pseudo-vitenskapelig vås.

Du trenger ikke å være økonom for å forstå at tid, oppmerksomhet og ytringsfrihetsrelaterte goder som en spalteplass eller en scene, er begrensede ressurser.

Av den grunn må man velge sine kamper og luke bort eventuelt fjas.

Noen former for informasjonsselektering kan rett og slett handle om logistikk og ressursbegrensninger, eller at folk har forskjellige interesser og behov. Tid er penger og livet er uhorvelig kort. Hvor mange håpløse diskusjoner ønsker du å bruke energi på?

Pass deg for ytringsfrihetsmartyrene

Samfunnsdebatten er fylt til randen av debattanter som bruker tid på å gaule om sensur foran pressekorpset, og som samtidig stjeler oppmerksomheten fra andre saker. Eller hva Sylvi Listhaug og J.K Rowling?

Paradoksalt nok så kan et overivrig fokus på potensiell sensur begrense andres mulighet til å ytre seg.

Det var det jeg hadde for i dag. Hvis du orket å lese alt så er jeg svært takknemlig.

Etterord og redigeringer (18.08.20):
1. Jeg fjernet «personer med down syndrom» fra kommentaren om at ytringsfrihetsdebatten dreider seg om hvorvidt man burde spøke om folk med down syndrom da denne påstanden ikke holdt vann. Dessuten var innspillet en stråmann mot ytringsfrihetstilhengere. Sorry! Jeg står likevel inne for essensen i kommentaren, at det er irrelevant å spøke om sårbare grupper.

2. Angående «minoritetskritikk» og at det er lite relevant for ytringsfriheten at debatten dreier seg om hvorvidt man kan kritisere minoriteter. Denne problemstillingen er nokså sammensatt og situasjonsbestemt, spesielt når det kommer til kritikk rettet mot minoritetsreligionene jødedommen og islam.

Norske jøder og muslimer møter tidvis på fordommer, diskriminering og antisemittisme/muslimhat som er forkledd som religionskritikk, noe som er helt uakseptabelt. Et raskt eksempel er organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) sin såkalte islamkritikk, som i bunn og grunn er dårlig forkledd rasisme og innvandringsfrykt.

Videre så har tabloidpressen og innvandringskritikere en tendens til å styrke «oss/dem»-skillet mellom majoritetsbefolkningen, innvandrere og muslimer i form av krisemaksimering og feiltolkning av statistikk. Gunnar Tjomlid skriver mer utfyllende om dette i boken «Håndbok i krisemaksimering», som anbefales på det sterkeste.

På den andre siden så kan saksorientert, nyansert, evidensbasert og ikke minst presis kritikk av jødedommen og islam være en form for legitim maktkritikk, dersom kritikken angriper maktmisbruk blant religiøse ledere, systemfeil eller ukultur innad i bestemte religiøse miljøer. Ideelt sett bør kritikken av disse religionene bli fremmet av tidligere jøder og muslimer, eller personer med god kjennskap til religionene og religionsvitenskap. Avsenderens grad av ethos spiller en vesentlig rolle for hvorvidt kritikken er «innafor» eller dårlig forkledd antisemittisme/muslimhat.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s