Egoismens rus

Ifølge spørreundersøkelsen fra forrige innlegg, så ønsker leserne flere lettleste innlegg om personlige saker og filosofi.

Som bestilt skal jeg legge ut om noe privat, min navlebeskuende selvpisking (NB: Jeg er IKKE ute etter trøst eller råd).

Dessuten skal jeg tolke selvpiskingen min i lys av samfunnsforholdene.

Fordi «det personlige er politisk» som 70-tallets feminister påsto. Selvforståelsen oppstår ikke i et vakuum, men blir til i en kontekst.

Ja, grensen mellom deg og omgivelsene er som en rusten sil.

SELVKRITIKKENS RUS

Jeg bruker alt for mye energi på selvkritikk og navlebeskuing, til tross for at jeg vet bedre.

Opp gjennom livet har jeg vekslet mellom navlebeskuende egoisme, og en selvutslettende martyrrolle.

Heia bloggen! ❤

Jeg pleide å tenke at min selvkritikk og selvutslettelse, var en motsats til egoisme. Edle meg, den misforståtte martyren som bare ofret seg selv.

Nå anser jeg begge egenskaper – overdådig selvkritikk og pompøs selvforherligelse – som to sider av samme mynt.

I likhet med selvforherligelse, så kan intens selvutslettelse være et selvrealiseringsprosjekt i fåreklær.

I begge tilfeller opptrer man som om selvforståelsen er verdens navle, framfor ett av mange perspektiver.

Psykolog Sondre Risholm Liverød mener at et gjennomgående trekk ved psykisk sykdom er tankefundamentalisme, som vil si at man stoler blindt på tankene sine.

Ut fra dette vil jeg påstå at motsatsen til overtroisk selvransakelse ikke er selvkritikk, men leken selvateisme.

Med selvateisme så sikter jeg til at man observerer selvet, som om man er flue på veggen hos en religiøs dommedagssekt.

Trenger jeg å stole blindt på sektlederen (altså selvet)? Er det så sikkert at dommedagen kommer til å skje? Kanskje andre folk har en bedre forklaring, og kanskje livet er til for og deles?

#tbt til da jeg ble en bedre versjon av meg selv på Bali #selfie #bestversionofyourself #sektleder #bloggen. Photo by Gaurav Sood on Pexels.com


Men tilbake til selvkritikken og hellige Jarle som aldri bør utsettes for blasfemi (Jarle-Jesus er en bæsj). Hva består selvkritikken av?

Djevelen på skulderen min er en nonne med et spanskrør. Hun truer med å piske meg dersom jeg ikke fikser alt med meg selv.

Nonnen sier ofte ting som:

«Hvorfor ble du en dialektforvirret homse, din synder?!»

«Går det an å være så selvopptatt, ubrukelig og uviten, din feite fjott?!»

Nonnen oppsto på grunn av internalisert homofobi, dårlige relasjoner og dårlige valg

Genetikk, samt min fascinasjon for ateisme og religion, har sikkert også hatt en viss effekt.

Jeg storkoser meg med å være skeiv, og jeg er klar over at man ikke skal stole for mye på tankene sine. Sinnet er bare et propagandamaskineri.

Jeg vet også at det er mulig å bruke energien på noe mer givende, som å bli frivillig eller rydde rommet.

Og likevel så gir ikke selvkritikken seg. Hvorfor?

En mulig forklaring er at evolusjonen favoriserte individer som var selvsentrerte og pessimistiske.

En mer folkelig forklaring er at det er kjekt å bli høy på tankene sine.

Hjerneforsker og filosof, Sam Harris, hevder at tenking er en form for avhengighet. I så fall er jeg en tenkejunkie.

Å fortelle meg at jeg er for selvkritisk og navlebeskuende, er som å fortelle en røyker at røyking er helseskadelig.

Tro det eller ei. Jeg klarer faktisk å lese advarslene på røykpakken. Som i dette tilfellet er fordelene med å gruble mindre, og skravleklassens fordømmelse av egoisme.

Alle ser at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor. Alle snakker om at vi bør være rausere med oss selv, men de færreste setter seg inn i hva man får ut av egoisme og selvpisking.

Å ta seg en røyk er digg.

Å stikke hodet i sanden er digg.

Å stole blindt på sin selvforakt er ikke fullt så digg, men det er i det minste litt berusende.

Høy på seg sjæl Photo by Mauru00edcio Eugu00eanio on Pexels.com

INDIVIDUALISMENS NARKOLANGERE

Rusmetaforen er ikke et forsøk på å romantisere egoisme og psykiske lidelser, eller ty til offerrollen.

Et rusproblem eller et skadelig selvbilde kan selvfølgelig bedres. Ved hjelp av egeninnsats, gode støttespillere og den riktige sosioøkonomiske statusen, vel og merke.

Grunnen til at jeg valgte denne sammenligningen, er at individualismens rus ikke oppstår i isolasjon.

Rusmisbruk og individualistisk selvforakt kan forklares på både individ- og samfunnsnivå.

På individnivå har vi rusmisbrukerens unike bakgrunn. Kanskje vedkommende ruser seg fordi hen ikke ble fanget opp av psykiatrien i ung alder?

Så har vi de nasjonale og globale fenomenene som opprettholder rusmisbruket.

En kultur som framstiller vonde følelser som et uønsket onde som bør fjernes, aller helst med ugressmidler eller en selvhjelpsbok.

Internasjonale kriminelle nettverk. Global frihandel og containere fulle av smuglet heroin.

Bytt ut heroin med navlebeskuende selvforakt og voilá, der har du dagens individualisme (Med forbehold om visse betydelige forskjeller!).

At jeg er individualismens svar på en heroinavhengig sexarbeider, burde være ganske klart nå.

Jarle-Lena (28): «Rusen har tatt knekken på Paint-ferdighetene mine. Skru av det jævla kameraaaa!»

Det som ikke er like åpenbart, er hvem som står bak individualismens narkohandel. Hvilke samfunnsprosesser vedlikeholder rusproblemet mitt?

Her er det nok mange faktorer som spiller inn, og jeg er for ruset på meg selv til å ramse opp alle.

Men vi kan begynne med én.

Ole Jacob Madsen, professor i kultur- og samfunnspsykologi, har utgitt boken «Den terapeutiske kultur».

I boken stiller Madsen seg kritisk til alliansen mellom deler av psykologprofesjonen og nyliberalismen.

Madsen mener at enkelte psykologer har bukket under for nyliberalistisk ideologi, og tatt til seg et individualistisk menneskesyn.

Herunder at diverse psykologer er mer opptatt av å diagnostisere og behandle individer, enn å tolke psyken i lys av samfunnsforholdene.

I kombinasjon med at psykologi kom på moten, bidro dette til at «folk flest» tok til seg nyliberalismens dogmer.

Nyliberalismens dogmer er som følger:

Den første er at problemet befinner seg hos enkeltmennesket, ikke omgivelsene.

Den andre er at alt skal fikses og oppgraderes til det uendelige, der iblant hver skavank i tilværelsen din. Om det så går på bekostning av deg selv og økosystemet.

Kanskje psykisk sykdom eller svulstige selvbilder også er symptomer på et sykt og oppblåst samfunn?

Ordet «nyliberalisme» er for øvrig et pompøst akademikerbegrep for det økonomiske systemet, og menneskesynet som følger med.

Handelstanden, reklamebransjen, tabloidpressen, med flere. For ikke å glemme kjendiskulturen og sosiale medier.

Institusjoner som vedlikeholder myten om at vi er ødelagte maskiner på hver vår øde øy.

Et ensomt individ eller et ensomt samfunn? Photo by Jeswin Thomas on Pexels.com


Så der har du hele forklaringen. Alt er samfunnet sin feil og jeg har null ansvar for min skjebne.

La oss brenne makta på bålet, for så å synge «kombaja» rundt flammene!

Neida. Det er systemet, praksisen og verdiene som bør desinfiseres, ikke maktpersoner. Å perfeksjonere enkeltskjebner er en jobb for nyliberalistene 😉

Hvem vet, det er godt mulig at individualismens narkolangerne er like fanget i rusen som oss andre.

Og kanskje løsningen ikke er enten/eller, men både/og?

Selvfølgelig har psykologifaget reddet liv, og kommet med mange viktige samfunnsbidrag. Selvfølgelig har verden mye flott å by på. Selvfølgelig finnes det løsninger.

Én av de mange løsningene på denne sammensatte problemstillingen, er at vi må begynne å se utover i stedet for innover.

For grensen mellom deg og verden er som en rusten sil.














En kommentar om “Egoismens rus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s