Min store «guilty pleasure» er å snekre tåkete forklaringer på ting jeg ikke har peiling på. Som barneoppdragelse eller hvordan samfunnet bør organiseres.

Av og til får ønsket om å ha en mening overstyre trangen til å sjekke om jeg faktisk vet hva jeg snakker om.

Jeg vet at jeg bør lese meg opp og telle til ti før jeg snakker, men likevel klarer jeg ikke å dy meg.

Ingenting er så artig som å leke Rambo og plaffe ned problemstillinger med synsehaglen. Om det så går på bekostning av ett par viktige nyanser.

Livet er mye lettere når komplekse temaer omdannes til en av- og på-knapp, der valget står mellom enten/eller.

Alt eller ingenting, kapitalisme versus sosialisme, pessimisme versus optimisme, følelser versus fakta.

I boken «Håndbok i krisemaksimering» hevder Gunnar Tjomlid at min synsing skyldes menneskets evolusjonshistorie.

Denne egenskapen kom til fordi vår indre huleboer fører et kaloriregnskap. Det vil si, reptilhjernen har en trang til å prioritere de mentale og fysiske aktivitetene som koster minst kalorier.

Da de første menneskene løp rundt på savannen var evnen til å ta kognitive snarveier svært nyttig. Å ta raske avgjørelser kunne spare forfedrene våre for verdifull energi i møte med trusler og matmangel.

Det var tryggere og mer energibesparende å flykte fra en kvist man hadde forvekslet med en slange, enn å bruke krefter på å undersøke hver enkelt kvist.

Slike kognitive snarveier utgjorde forskjellen mellom liv og død fordi det også sparte menneskene for fare.

Ut fra et overlevelsesperspektiv var ikke tålmodig granskning, eller nyansert og optimistisk tenkning, særlig nyttig.

Vi utviklet med andre ord en autopilot med en trang til å generalisere og krisemaksimere (Krisemaksimering er evnen til å omdanne én mulig trussel til et verdensomfattende problem).

Selv om hjernen har utviklet egenskaper som impulskontroll og langtidsplanlegging siden den gang, hender det at autopiloten tar over.

I dagens trygge overflodssamfunn byr dette på en rekke problemer vi kunne vært foruten.

For eksempel logiske brister, vaksinemotstand eller «oss versus dem«-tenkning .

Og verst av alt. At halvstuderte røvere som meg bruker evolusjonspsykologi til å forklare ethvert samfunnsproblem, som om denne teorien dekker alt.

Konklusjonen er at alt håp er ute. Det er bare å flytte inn i nærmeste bunker for å forberede seg på dommedagen.

Planeten er overbefolket av huleboere med tilgang på et verdensødeleggende atomvåpenarsenal, løp for faen!

Kødda! Nå lekte jeg Rambo igjen*.

Heldigvis finnes det gode medisiner mot synsing og krisemaksimering.

Kritisk tenkning, balanse og kunnskap! 😀

Skeptikeren Michael Schermer hevder at kritisk tenkning handler om balanse. Man bør finne en balanse mellom ytterpunktene naivitet og mistro til alt.

I tillegg bør man finne en balanse mellom skepsis til andre sine synspunkt, og skepsis til egne synspunkt.

Kritisk tenkning krever innsats og tålmodighet, herregud så kjedelig det kan være.

Dessuten er det mulig at du blir en festbrems ettersom et kritisk blikk lett kan forveksles med et fiendtlig blikk.

Men alt i alt byr kritisk tenkning på flere fordeler enn ulemper.

Dagens lekse er at jeg, og alle som leser dette, bør utfordre sin indre Urk. Gjør ordet «nerd» til en hedersbetegnelse, og bruk frontallappen for det den er verdt.

Vær stolt over å være han som alltid sier «har du bevis for dette?», selv når du er i en begravelse.

Nei vent, kritisk tenkning handler også om å se an situasjonen og feie for egen dør. Noen ganger kan det være greit å bare lytte.

Hilsen én som ofte blir låst inne på rommet sitt fordi han er mer opptatt av å ha rett enn å ha gode relasjoner.

_{*Atomvåpenpolitikk er ganske komplekst. Når det er sagt anser jeg ikke min motstand mot atomvåpen som synsing, og jeg vil påstå at jeg har et godt bevisgrunnlag for mitt standpunkt. Sjekk ICAN Norge sin hjemmeside for mer info}