Åpenhet om psykisk sykdom og skam

Jeg kunne ha skrevet en bok om åpenhet om psykiske lidelser, men eksamensperioden nærmer seg så da får det bli et blogginnlegg.


Verdien av åpenhet og skammens makt

Større åpenhet om psykiske lidelser er et viktig folkehelsetiltak. Mer åpenhet kan øke sjansen for at de som sliter oppsøker hjelp, både hos helsevesenet og hos sine nærmeste.

Og tro meg, det er mange som trenger hjelp. Cirka halvparten av den voksne befolkningen vil få en psykisk lidelse i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet sin rapport fra 2009.

Psykisk sykdom er dermed like normalt som konfirmasjoner og fødsler, om vi tar statistikkforståelsen min for god fisk.

Så hvorfor er det da ubekvemt å snakke åpent om en helt naturlig livsutfordring? Skam har noe av skylden.

Våren 2015 delte jeg et blogginnlegg der jeg omtalte min daværende depresjon som «Onkel Grå».

Kallenavnet «Onkel Grå» var basert på uttrykket «Tante Rød», en eufemisme for mensen, og hovedpoenget var at depresjon var like naturlig som mensen.

Å møte veggen er omtrent like vanlig som å menstruere, og verken menstruasjon eller psykiske lidelser er selvforskyldt.

Disse fenomenene er likevel innsmurt i fordommer, tabuer og skam. Det er som om vår kollektive underbevissthet hvisker at det egentlig er ens egen feil.

Kvinner kan møte på hersketeknikker rundt sin menstruasjon, typ «jøss så sint du er da, er det den tiden av måneden?»

Litt som at psykisk syke kan møte på hersketeknikker, stigma og diskriminering i arbeidslivet. Typ «er du sikker på at misnøyen med arbeidsmiljøet ikke skyldes angsten din?».

Små doser med skam kan være nyttig om skammen får deg til å endre på skadelig adferd du kan gjøre noe med (se: flyskam).

Men ubetinget og gjennomgripende skam er som oftest helt ubrukelig.

Og da særlig om skammen er knyttet til noe som er utenfor din kontroll, som fortiden, sykdom eller legning (Vedvarende skyldfølelse er for øvrig et vanlig symptom på psykisk sykdom).

Det paradoksale med skam er at følelsen oppleves som noe unikt, intimt og selvpåført når den ofte er samfunnsskapt og tillært(1).

Internalisering, at omgivelsenes holdninger omgjøres til dine egne, er skammens viktigste våpen.

Skammen er som brennmerket på en ku. Noen andre lagde brennmerket, men det føles som at det var deg, den dumme kuen, som skapte styggedommen.


Skam oppstår ikke i et vakuum. Skamfølelsen er ofte en reaksjon på at det skambelagte har blitt definert som et uakseptabelt problem av omgivelsene.

Da depresjonen var på sitt verste i 2015 følte jeg at jeg hadde en uhelbredelig, selvpåført sykdom(2).

Den depressive skammen fortalte en overbevisende løgn om at problemet var for unikt og avskyelig til at noen kunne forstå hva jeg gikk gjennom: «Isoler deg og dropp ut av studiene, din feite, smittsomme soperparasitt. Nåde deg om du deler bekymringene med noen».

Heldigvis oppsøkte jeg hjelp. Psykologen ansvarliggjorde meg for min daværende sykdomsromantiserende offermentalitet, som ofte er en viktig del av terapi.

Men hun hjalp meg også med å innse at alt ikke var min feil. Den altoppslukende skammen var en bivirkning av bedritne relasjoner, min mors død og giftige verdier som individualisme og homofobi.

Åpenhet og gode støttespillere er ofte den beste kuren mot skam og psykisk smerte. Noe av det viktigste man kan gjøre er å snakke om det, og da helst med fastlegen, en psykolog eller én du kan stole på.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: «Livet er til for og deles».

Når åpenheten blir et problem

Åpenhet om psykisk sykdom er samtidig ikke så dystert og skambelagt som jeg skal ha det til. Min erfaring er at mange gjør sitt beste for å være forståelsesfulle (kudos for det!)

Kjendiser legger stadig ut om sine erfaringer med egen psykisk sykdom. NRK har vist en rekke dokumentarserier om psykiske lidelser i beste sendetid. Hvermannsen og toppolitikere snakker ofte om viktigheten av å satse på psykisk helsevern.

Det kan til og med hevdes at åpenheten har gått for langt i den forstand at saklig systemkritikk blir psykologisert.

Drit i å gjøre noe med arbeidsmarkedet og utdanningssystemets skyhøye krav. Nei, ungdommen må bare ta et kurs i livsmestring og gjøre noe med innstillingen sin.

La oss ikke diskutere likestilling eller problemene med narkotikapolitikken. Sutrefeministene og narkisene må bare skjerpe seg og tenke mer positivt.

De personlige utfordringene med å være åpen

Skam og manglende forståelse er ikke de eneste årsakene til at jeg er varsom med å være åpen.

Min fobi mot stakkarsliggjøring er også en viktig årsak. Å være åpen om egne svakheter er ikke det samme som at jeg har lyst å bli behandlet som et utrøstelig barn.

Hjelpekåtheten til ufaglærte hjelper heller ikke på. Enkelte har lett for å fikse, analysere og korrigere så fort jeg forteller at jeg har en dårlig dag.

Som om jeg ikke har prøvd optimisme, trening og selvtillit. Som om alle rundene med psykologtimer ikke har lært meg noe.


Misforstå meg rett; velment hjelp er langt bedre enn ingen hjelp, og jeg setter pris på omtanken. Kanskje de velmente rådene er inne på noe, for selv en blind høne kan plukke frø.

Det er godt mulig at frykten for min bagasje henger sammen med frykt for egen bagasje.

Jeg er også skyldig i å ha bastante meninger om temaer jeg ikke har peiling på, som for eksempel… Altså, alt jeg mener er svada. SLUTT Å TA IMOT RÅD FRA BLOGGERE OG AVSKAFF YTRINGSFRIHETEN!

Og jeg kan skjønne at det er slitsomt å høre på nevrotisk grubling. Hvis grublingen min var en film ville jeg slått den av med én eneste gang. For et usammenhengende møkkamanus.

Trangen til å hjelpe og gi råd bør så absolutt ikke avskaffes, men den bør finjusteres. Det er en grunn til at leger og psykologer sitter ved skolebenken i seks år.

Helse og psykologi er ufattelig komplekst. Alle, deriblant meg, har godt av å telle til ti før de gir råd. Å bare lytte kan være til stor hjelp.

– Det var alt for i dag. Takk for meg 🙂


FOTNOTER:

1) Følelser som skam skyldes selvfølgelig ikke bare kultur og fortolkninger. Biologi, evolusjonspsykologi og genetikk har en medvirkende effekt.

2) Depresjoner skal så absolutt ikke romantiseres. En depresjon ER en sykdom som bør kureres. Men tilstanden er samtidig ikke selvpåført eller noe en bør skamme seg over
.

Etterord 11/03/2021:
Angående meningen om at «åpenheten har gått for langt i den forstand at saklig systemkritikk blir psykologisert». Jeg sikter ikke til at det har blitt for «mye psykologi», eller at kliniske og akademiske psykologer ikke er ydmyke nok rundt faglige begrensninger. Man kan aldri lære for mye om psykologi. Det jeg siktet til var at visse aspekter ved psykologien, som fokuset på personlig ansvar og positiv tenkning, har blitt politisert av ufaglærte samt politiske aktører. Psykologen Svend Brinkmann hevder at positiv psykologi kan lede til «victim blaming», herunder at personer som rammes av samfunnsproblemer og systemsvikt blir klandret for å reagere negativt på samfunnsfeil. Et eksempel på «victim blaming» er den høyrepopulistiske stråmannen om at feminister, antirasister og arbeidsledige bare må skjerpe seg, og slutte å skylde på samfunnet. Siv Jensen og Jon Helgheim påsto for eksempel at antirasister diktet opp institusjonell rasisme i 2020, og omtalte det som en «vill konspirasjonsteori uten rot i virkeligheten». Forskning viser at institusjonell rasisme også er et problem i Norge. Ergo er det feil å hevde at utsatte grupper bare må jobbe med holdningen sin.

PS: Du kan nå få æren av å sponse bloggen ved å bli månedsgiver, eller ved å gi enkeltdonasjoner. Hvis du har lyst og råd til å bidra, så er det til stor hjelp. Da bidrar du til å holde bloggen i live. Jeg elsker å blogge, men det er samtidig en jobb som koster tid og krefter (opp til 30 timer per uke). Mye av tiden går til omskriving og til å finne kilder, slik at leseropplevelsen er så god og opplysende som mulig.

Éngangs
Månedlig
Årlig

Make a one-time donation

Make a monthly donation

Make a yearly donation

Choose an amount

50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
30,00 Kr
90,00 Kr
600,00 Kr

Eller skriv inn en selvvalgt mengde

Kr

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

DonateDonate monthlyDonate yearly




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s