Politisk ukorrekte meninger er forbruksvarer i en maktkritisk innpakning

Nå skal jeg til å dele en ubehagelig sannhet som er svært politisk ukorrekt. Dem som går mot strømmen er ofte en del av strømmen.

Politisk ukorrekte meninger er egentlig lett tilgjengelig for alle, selv om de blir fremstilt som sjelden vare.

«Ukorrekte» påstander kan være et klikkagn, altså en måte å få oppmerksomhet på. Såkalte tabubelagte meninger trekker til seg sensasjonskåte journalister samt velgere, forbrukere og kritikere.

Et eksempel er retorikken til Sylvi Listhaug. Magnus Marsdal påpeker at Frp-lederen får medieoppmerksomhet gjennom Listhaug-metoden.

Metoden går ut på at Listhaug plasserer seg selv i rampelyset ved å dele bombastiske meninger om meningsmotstandere, eller minoritetsgrupper.

Foto: Magnus Marsdal


Medietaktikken forsterker den populistiske myten om at Frp blir kneblet av samfunnet, som gir Listhaug flere støttespillere og Facebook-følgere.

Det bør merkes at Listhaug er en skarp dame med erfaring fra PR-bransjen. Derfor vet hun mest sannsynlig hva hun holder på med.

Sylvis retorikk er også gjennomsyret av oss/dem-tenkning, bedre kjent som fiendebilder. Hennes «oss» er norske forbrukere og bedriftseiere, mens «dem» består av innvandrere og den «politisk korrekte» venstresiden.

Å skape en fiende og aktiv bruk av kontroversielle påstander, er et effektivt trekkplaster. Disse retoriske virkemidlene er utbredte blant populister, kvakksalvere og religiøse ledere.

Fiendebilder har alltid vært en del av maktens ideologi. Før advarte maktpersoner oss om russerne. Nå blir vi advart om muslimer, ytringssensur og identitetspolitikk(1).

Politisk ukorrekte meninger er forbruksvarer. Varen tilbyr en opplevelse av å frigjøre seg fra samfunnet.

De «ukorrekte» meningene er i praksis en integrert del av forbrukersamfunnet. Tro meg, jeg har brukt mye tid på å si ting som er på kanten, og jeg er fortsatt like fanget i systemet som før.


Myten om politisk korrekt selvsensur er et politisk narrativ

Edgelord er en merkelapp for personer som går hardt inn for å være politisk ukorrekte. De kan si ting som «transkvinner er menn», eller «kanskje Hitler hadde et poeng? NEIDA!».

Tenårene gikk til å være en liberalistisk edgelord(2). Ifølge sytten år gamle meg var frihet synonymt med drøye påstander og politisk ukorrekt satire.

Valgfrihet på butikken ble også oppfattet som et frihetssymbol. Ingen var fri før nærbutikken hadde like stort utvalg som et amerikansk kjøpesenter.

Så endret tilværelsen seg. Mer spesifikt, synet på frihet endret seg. Til tross for nazivitsene og forbruket, virket livet ufritt.

Livet kunne vel ikke bare handle om shopping og Family Guy sin pappahumor? Nøt jeg disse aktivitetene fordi noen befalte det?

Jeg oppdaget omsider elefanten i rommet, amerikanisering og kapitalistisk ideologi. For å parafrasere Karl Marx, den herskende frihetsforståelsen er den herskende klasse sin frihetsforståelse.

Amerika har formet nordmenns politiske holdninger i lang tid. Begrepet «politisk korrekt» og motsatsen «politisk ukorrekt», ble importert fra USA på 90-tallet.

Myten om det sensurerende krenkehysteriet, er et ideologisk narrativ. PR- og reklamebransjen produserer myter, som i halvsannheter, hvor den politiske løsningen/varen blir fremstilt som forlokkende.

50-tallets tobakkselskap jobbet aktivt for at røyking skulle bli stemplet som kult og opprørsk. Å røyke var å vise fingeren til storsamfunnet. Markedsføringstaktikken skapte samtidig en myte om at ikke-røykere var kjedelige tøffelhelter.

Populistenes PR-rådgivere har klart å omdanne stueren skepsis mot innvandrere og LHBT-personer til «rebelsk maktkritikk». Konsekvensen er at tilhengere av toleranse – de «politisk korrekte» – framstår som festbremser(3).

Ytringsfrihet er dessuten en viktig verdi i både Norge og statene. Meninger som blir markedsført som tabubelagte, vil derfor fange forbrukerne/velgernes oppmerksomhet.

Kapitalisme og politisk ukorrekte utsagn henger med andre ord sammen. Ja, forbruk, populisme og «ukorrekt» underholdning har blitt det nye opiumet for folket.


Distraksjonsoverfloden og det nye opiumet for folket

Unge Marx mente at religion var opium for folket fordi Bibelen fremstilte verden – og dermed kapitalismen – som et rettferdig gudsverk. Kristendommen «bedøvet» folket i den forstand at troen dempet trangen til å protestere.

Kapitalismen har endret seg siden Marx sin tid. Norske og amerikanske arbeidere har nå ytringsfrihet, arbeidsrettigheter, forbrukermakt og en rekke andre friheter.

Informasjonsteknologien har gått gjennom en eksplosiv utvikling, mens samfunnet har blitt mer sekulært og mangfoldig.

Det er samtidig diskutabelt om folket har blitt friere. Moderne kapitalisme blir også omtalt som en oppmerksomhetsøkonomi.

Vår oppmerksomhet har blitt til en lukrativ ressurs, som handelstanden og Facebook-populistene vil ha en bit av.

Oppmerksomhetsøkonomien sår frøene for overvåkingssamfunnets fremvekst, noe Snowden-avsløringene i 2013 viste til.

Kapitalismen bidrar fremdeles til å skru opp konfliktnivået, blant annet i form av økte sosioøkonomiske forskjeller.

Forskjellene mellom rike og fattige, mellom velgere og profesjonspolitikere, vokser. Både her til lands samt over atlanteren.

Likevel tar de færreste et oppgjør med roten til problemet, kapitalen. Systemapatien henger trolig sammen med at vi overrumples av distraksjoner.

Arbeider- og middelklassen blir fortsatt «bedøvet», men kristendommen har blitt byttet ut med andre former for opium.

Det nye opiumet for folket består av følgende:

1) PR-rådgivning og reklame.

2) Sosiale medier og forbruk. En studie viser for øvrig at det er en korrelasjon mellom hvor mye man forbruker, og hvor mye tid som blir brukt på sosiale medier.

3) Tabloidpressen. Det er en kjent sak at massemedia svartmaler og spiller på frykt. Pressens karikerte fremstilling av systemfeil, kriminalitet og innvandring bidrar til økt politikerforakt og fremmedfrykt. Sistnevnte forsterker verdensbildet til populistene og konspirasjonsteorikerne.

4) Populisme og konspirasjonsteorier. Populistene serverer grovt forenklende løsninger på samfunnsproblemer, og bruker fiendebilder som et trekkplaster.

Selv om konspirasjonsteorier og populisme er forskjellig, tilbyr begge en fortelling om at makteliten blir utfordret. Dette kan «bedøve» arbeidernes opprørstrang.

5) Politisk ukorrekt satire, humor og underholdning. «Ukorrekt» underholdning kan være så mangt som meget. Noe sparker oppover mens andre humorformer sparker i alle retninger.

Underholdningen er uansett en forbruksvare, og varen tilbyr publikum en opplevelse av å være motstrøms. Også dette kan fremme likegyldighet.

Satt på spissen, oss dødelige kan ikke påvirke maktforholdene, men vi kan i det minste kose oss med «South Park» sin latterliggjøring av Hitler, Trump og innpåslitne liberalere. Åh, så frie vi er!

Maktanalysen min kan framstå som en sammensausende konspirasjonsteori, så la meg understreke et viktig poeng.

Kapitalister, toppolitikere, underholdningsbransjen (m.fl), er ikke skurker som samarbeider bak lukkede dører. Og jeg angriper spillet, ikke spillerne!

For det er kapitalen som lager trøbbel. Valuta, profitt og privat eierskap over arbeidsplasser – kapitalen – får fram det verste i oss. Hvis kapitalismen er Game of Thrones-universet, er kapitalen tronen alle kriger om.


Problemet er overproduksjon og kommodifisering

Fremveksten av populisme og apati skyldes systemfeil, snarere enn tynne forklaringer som «ondskap» og «menneskets natur».

Én av systemfeilene er overproduksjon. Marx mente at hovedutfordringen med kapitalismen var hypereffektivten, herunder at systemet produserer langt flere tjenester og varer enn nødvendig.

En annen relevant systemfeil er kommodifisering, altså prosessen hvor noe blir omdannet til en vare.

Kapitalismens kommodifisering omgjør samfunnskritikk til en forbruksvare, mens overproduksjonen bidrar til at kritikken blir usynliggjort.

Borgerne i liberale økonomier kan opprette marxistiske forlag hvor kapitalismen blir slaktet. Takket være ytringsfriheten kan innbyggerne spekulere om politikere, forbrukersamfunnet eller grupper som muslimer og LHBT-personer. De kan til og med lage elleville konspirasjonsteorier.

Men kapitalismekritikken vil forsvinne i kulissene – for så å bli en forglemmelig forbruksvare – på grunn av overproduksjonen og distraksjonsoverfloden.

Populismen, konspirasjonsteoriene og satiren får derimot mer gjennomslag, delvis fordi de er mer salgsvennlige. Disse forbruksvarene har dessverre en tendens til å fremme hat eller apati.

Konspirasjonsteoretikerne og populistene svartmaler maktpersoner og minoritetsgrupper, mens satirikernes publikum slår seg til ro med at vi i det minste kan le av alt.

Reell systemendring er det eneste som er tabubelagt under kapitalismen. Man kan snakke om problemene og vitse om det aller meste. Men om noen forsøker å endre pengemakten vil de møte på knebling i ordets rette forstand.

Hvis du skulle være i tvil, bare se på hvordan demonstranter, miljøaktivister, streikende arbeidere og varslere blir behandlet av statsmakten.

Venstrepopulisten Jarle?

Nå er det sikkert noen som vil si: «Du er en megahyklersk populist, Jarle. Marxismen forklarer ikke alt. Samfunnsanalysen din svartmaler kapitalister samt PR-eksperter! «

For siste gang, jeg angriper meninger, handlinger og systemet, ikke mennesker! Listhaug og milliardærer som Bill Gates er sikkert trivelige folk.

Men ja, det økonomiske systemet er selvsagt for sammensatt til at et rødstrømpet blogginnlegg kan forklare alt.

– Da var jeg ferdigsnakket. Vi snakkes ❤


Etterord 27.10.21:
NB! Innlegget er ikke en oppfordring til å gi opp på politikk, fagforeningsvirksomhet og aktivisme. Tvert imot. Selv om systemet er litt skakkskjørt, har vi fremdeles makt til å endre verden. Partipolitisk engasjement og aktivisme nytter!

PS: Setter stor pris på donasjoner og månedsgivere. Innlegg som dette krever mye ubetalt arbeid. Er dessverre fortsatt kapitalens bitch 😉

Engangs
Månedlig
Årlig

Make a one-time donation

Make a monthly donation

Make a yearly donation

Velg et beløp

50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
30,00 Kr
90,00 Kr
600,00 Kr

Eller oppgi et tilpasset beløp

Kr

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

DonateDonate monthlyDonate yearly

FOTNOTER:

1) Som ellers, kontekst er viktig og ytringsfrihet er flotters. Noe av den «politisk ukorrekte» kritikken er gjennomtenkt, nyansert og faktabasert.

2) Angående min edgelord-fase: For min del vitset jeg om down syndrome, religion, kreft, voldtekt og nazisme #cringe

3) Misforstå meg rett. Politisk korrekthet kan være slitsomt, men jeg kjøper ikke fortellingen om at «ukorrekte» meninger er et vågalt protestrop. Jeg er også skeptisk til ideen om at krenkehysteriet er den største trusselen mot det frie ord.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s