Politisk ukorrekte meninger er masseproduserte varer i en rebelsk innpakning

Nå skal jeg til å dele en ubehagelig sannhet som er svært politisk ukorrekt. Dem som går mot strømmen er ofte en del av strømmen.

Politisk ukorrekte meninger er egentlig lett tilgjengelig for alle, selv om de blir fremstilt som sjelden vare.

«Ukorrekte» påstander kan være et klikkagn, altså en måte å få oppmerksomhet på. Såkalte tabubelagte meninger trekker til seg sensasjonskåte journalister samt velgere, forbrukere og kritikere.

Et eksempel er retorikken til Sylvi Listhaug. Magnus Marsdal påpeker at Frp-lederen får medieoppmerksomhet gjennom Listhaug-metoden.

Metoden går ut på at Listhaug plasserer seg selv i rampelyset ved å dele bombastiske meninger om meningsmotstandere, eller minoritetsgrupper.

Foto: Magnus Marsdal


Medietaktikken forsterker den populistiske myten om at Frp blir kneblet av samfunnet, som gir Listhaug flere støttespillere og Facebook-følgere.

Det bør merkes at Listhaug er en skarp dame med erfaring fra PR-bransjen. Derfor vet hun mest sannsynlig hva hun holder på med.

Sylvis retorikk er også gjennomsyret av fiendebilder, bedre kjent som oss/dem-tenkning. Hennes «oss» er norske forbrukere og bedriftseiere, mens «dem» består av innvandrere og den «politisk korrekte» venstresiden.

Å skape en fiende og aktiv bruk av kontroversielle påstander, er et effektivt lokkemiddel. Disse språklige lokkemidlene er utbredte blant populister, kvakksalvere og religiøse ledere.

Fiendebilder har alltid vært en del av maktens ideologi. Før advarte maktpersoner oss om russerne. Nå blir vi advart om muslimer, ytringssensur og identitetspolitikk(1).

Politisk ukorrekte meninger er forbruksvarer. Varen tilbyr en opplevelse av å frigjøre seg fra samfunnet.

De «ukorrekte» meningene er i praksis en integrert del av forbrukersamfunnet. Tro meg, jeg har brukt mye tid på å si ting som er på kanten, og jeg er fortsatt like fanget i systemet som før.


Myten om politisk korrekt selvsensur er et politisk narrativ

Edgelord er en merkelapp for personer som går hardt inn for å være politisk ukorrekte. De kan si ting som «transkvinner er menn», eller «kanskje Hitler hadde et poeng? NEIDA!».

Tenårene gikk til å være en liberalistisk edgelord(2). Ifølge sytten år gamle meg var frihet synonymt med drøye påstander og politisk ukorrekt satire.

Valgfrihet på butikken ble også oppfattet som et frihetssymbol. Ingen var fri før nærbutikken hadde like stort utvalg som et amerikansk kjøpesenter.

Så endret tilværelsen seg. Mer spesifikt, synet på frihet endret seg. Til tross for nazivitsene og forbruket, virket livet ufritt.

Livet kunne vel ikke bare handle om shopping og Family Guy sin pappahumor? Nøt jeg disse aktivitetene fordi noen befalte det?

Jeg oppdaget omsider elefanten i rommet, amerikanisering og kapitalistisk ideologi. For å parafrasere Karl Marx, den herskende frihetsforståelsen er den herskende klasse sin frihetsforståelse.

Amerika har formet nordmenns holdninger i lang tid. Begrepet «politisk korrekt» og motsatsen «politisk ukorrekt», ble importert fra USA på 90-tallet.

Myten om det sensurerende krenkehysteriet, er et ideologisk narrativ. PR- og reklamebransjen produserer halvsanne myter, hvor den politiske løsningen/varen blir fremstilt som forlokkende.

50-tallets tobakkselskap jobbet aktivt for at røyking skulle bli stemplet som kult og opprørsk. Å røyke var å vise fingeren til storsamfunnet. Markedsføringstaktikken skapte samtidig en myte om at ikke-røykere var kjedelige tøffelhelter.

Populistenes PR-rådgivere har klart å omdanne stueren skepsis mot innvandrere og LHBT-personer til «rebelsk maktkritikk». Konsekvensen er at tilhengere av toleranse – de «politisk korrekte» – framstår som festbremser(3).

Ytringsfrihet er dessuten en viktig verdi i både Norge og statene. Meninger som blir markedsført som tabubelagte, vil derfor fange forbrukerne/velgernes oppmerksomhet.

Kapitalisme og politisk ukorrekte utsagn henger med andre ord sammen. Ja, forbruk, populisme og «ukorrekt» underholdning har blitt det nye opiumet for folket.


Distraksjonsoverfloden – det nye opiumet for folket

Karl Marx mente at religion var opium for folket fordi Bibelen fremstilte verden – og dermed kapitalismen – som et rettferdig gudsverk. Kristendommen «bedøvet» folket i den forstand at troen dempet trangen til å protestere mot systemfeil.

Kapitalismen har endret seg betraktelig siden Marx sin tid. Norske og amerikanske arbeidere har nå ytringsfrihet, arbeidsrettigheter, forbrukermakt og en rekke andre friheter.

Informasjonsteknologien har gått gjennom en eksplosiv utvikling, mens samfunnet har blitt mer sekulært og mangfoldig.

Det er samtidig diskutabelt om folket har blitt friere. Moderne kapitalisme blir også omtalt som en oppmerksomhetsøkonomi.

Vår oppmerksomhet har blitt til en lukrativ ressurs som handelstanden, og Facebook-populistene, vil ha en bit av.

Oppmerksomhetsøkonomien legger til rette for overvåkingssamfunnets fremvekst, noe Snowden-avsløringene i 2013 bekreftet.

Kapitalismen bidrar fremdeles til å polarisere og skape konflikt, blant annet i form av økte sosiale forskjeller.

Forskjellene mellom rike og fattige, mellom velgere og profesjonspolitikere, vokser. Både her til lands samt i USA.

Likevel tar de færreste tak i roten til problemet, kapitalismen som system. Apatien mot systemforklaringer henger sammen med at vi overrumples av distraksjoner.

Arbeider- og middelklassen blir fortsatt «bedøvet», men kristendommen har blitt byttet ut med andre former for opium.

Det nye opiumet for folket består av:

1) PR-rådgivning og reklame.

2) Sosiale medier og forbruk. En studie viser for øvrig at det er en korrelasjon mellom hvor mye man forbruker, og hvor mye tid som blir brukt på sosiale medier.

3) Tabloidpressens skrekkpropaganda. Pressen har en tendens til å bare rapportere om negative hendelser, som for eksempel systemfeil eller kriminaliteten i storbyene.

Delvis fordi frykt selger og delvis fordi medias plikt er å melde fra om kritikkverdige samfunnsforhold.

Riksavisenes observasjoner samsvarer ikke alltid med samfunnsforskningens funn. Krimstatistikken viser at kriminaliteten i Norge har gått nedover siden 90-tallet.

Mange nordmenn tror likevel at kriminaliteten har gått opp de siste tiårene på grunn av medias skjeve fokus på kriminalitet.

Media har også en tendens til å utelukkende fokusere på kriminalitet blant innvandrere, selv om statistikken viser at kriminaliteten blant innvandrere går ned.

Tabloidpressen svartmaler altså samfunnet, samt etniske minoriteter, og dette gjør media til et opium. Den medieskapte samfunnsforakten bidrar til økt politisk apati og mistillit.

Svartmalingen bidrar dessuten til å forsterke verdensbildet til populister og konspirasjonsteoretikere.

4) Fiendebildet til populistene og konspirasjonsteorikere. Høyrepopulistene gir «eliten» og minoritetsgrupper skylden for komplekse samfunnsproblemer, og de produserer fiendebilder for å lokke til seg velgere.

Fiendebilder er et opium som splitter arbeiderklassen, og som «bedøver» deres opprørstrang.

Selv om konspirasjonsteorier og populisme er forskjellig, tilbyr begge en fortelling om at makteliten blir utfordret. Dette kan ha en «bedøvende» effekt.

5) Politisk ukorrekt humor og underholdning. «Ukorrekt» underholdning kan være så mangt som meget. Enkelte humorister sparker oppover mens andre sparker i alle retninger.

Underholdningen er uansett en forbruksvare, og varen tilbyr publikum en opplevelse av å være motstrøms. Også dette kan fremme likegyldighet.

Satt på spissen, oss dødelige kan ikke påvirke maktforholdene, men vi kan i det minste kose oss med «South Park» sin latterliggjøring av Hitler, Trump og innpåslitne liberalere. Åh, så frie vi er!

Maktanalysen min kan framstå som en sammensausende konspirasjonsteori, så la meg understreke et viktig poeng.

Kapitalister, journalister, toppolitikere, underholdningsbransjen (m.fl), er ikke skurker som samarbeider bak lukkede dører. Og jeg angriper spillet, ikke spillerne!

For det er systemet som lager trøbbel. Kapitalen – som i penger og privat eierskap over arbeidsplasser – får fram det verste i oss. Hvis kapitalismen er Game of Thrones-universet, er kapitalen tronen alle kriger om.


Problemet er overproduksjon og kommodifisering

Distraksjonsoverfloden – det nye opiumet – oppsto altså på grunn av kapitalismens systemfeil, og ikke fordi mennesker er onde eller late.

Én av systemfeilene er overproduksjon. Marx mente at kapitalismen var så effektiv at systemet virket mot sin hensikt.

Kapitalismens selvutslettende effektivitet bidrar til at det produseres langt flere varer og tjenester enn nødvendig.

En annen relevant systemfeil er kommodifisering, altså prosessen hvor noe blir omdannet til en vare.

Takket være ytringsfriheten kan folk flest synse om alt fra kapitalismens svakheter til kriminalitet og verdenspolitikk.

Men kapitalismens kommodifisering vil omgjøre meninger og samfunnskritikk til en forbruksvare.

Kapitalismekritikken vil deretter forsvinne i kulissene på grunn av overproduksjonen og distraksjonsoverfloden.

Medias skrekkpropaganda samt populismen, konspirasjonsteoriene og satiren, får derimot mer gjennomslag. Til dels fordi de er mer salgsvennlige.

Disse forbruksvarene har dessverre en tendens til å fremme hat eller apati.

Avisforsider, populisme og konspirasjonsteorier svartmaler maktpersoner og minoritetsgrupper, mens satirikernes publikum slår seg til ro med at vi i det minste kan le av alt.

Reell systemendring er det eneste som er tabubelagt under kapitalismen. Man kan snakke om problemene og vitse om det aller meste. Men om noen forsøker å endre pengemakten vil de møte på knebling i ordets rette forstand.

Hvis du skulle være i tvil, bare se på hvordan demonstranter, miljøaktivister, streikende arbeidere og varslere blir behandlet av statsmakten.

Venstrepopulisten Jarle?

Nå er det sikkert noen som vil si: «Du er en megahyklersk populist, Jarle. Samfunnsanalysen din er for enkel, og du svartmaler demokratiet, kapitalister samt Sylvi Listhaug!«

For siste gang, bloggen angriper meninger, handlinger og systemet, ikke mennesker! Listhaug og Mark Zuckerberg er sikkert trivelige folk.

Og jeg sier ikke at dagens arbeidere er helt maktesløse. Tvert imot.

Samfunnsengasjement nytter! Sett gjerne av tid til partipolitisk engasjement og aktivisme.

Men ja, det økonomiske systemet er for sammensatt til at et rødt blogginnlegg kan forklare alt.

– Da var jeg ferdigsnakket. Vi snakkes 

PS: Setter stor pris på donasjoner og månedsgivere. Innlegg som dette krever mye ubetalt arbeid. Er dessverre fortsatt kapitalens bitch 😉

Engangs
Månedlig
Årlig

Make a one-time donation

Make a monthly donation

Make a yearly donation

Velg et beløp

50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
30,00 Kr
90,00 Kr
600,00 Kr

Eller oppgi et tilpasset beløp

Kr

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

DonateDonate monthlyDonate yearly

FOTNOTER:

1) Som ellers, kontekst er viktig og ytringsfrihet er flotters. Noe av den «politisk ukorrekte» kritikken er gjennomtenkt, nyansert og faktabasert.

2) Angående min edgelord-fase: For min del vitset jeg om down syndrome, religion, kreft, voldtekt og nazisme #cringe

3) Misforstå meg rett. Politisk korrekthet kan være slitsomt, men jeg kjøper ikke fortellingen om at «ukorrekte» meninger er et vågalt protestrop. Jeg er også skeptisk til ideen om at krenkehysteriet er den største trusselen mot det frie ord.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s