Etisk dilemma: Er det greit å spøke om psykisk utviklingshemmede?

Lyst å høre min pinlige hemmelighet? Av og til spøker jeg om utviklingshemmede(1).

Mer spesifikt, jeg gjør ikke narr av utviklingshemmede jeg kjenner til, men jeg har laget en karakter som er utviklingshemmet.

Å lage karakterer er en viktig del av min humor, og utviklingshemmede Geir er én av mine mange karakterer.

Geir har autisme og down syndrom. Han er en kjærlig solstråle som alltid finner noe å glede seg over. Smørblide Geir elsker Disney, tøys, rubixkuber og støttekontakten Anne-Reidun.

Hvis du møter Geir på en god dag vil han by på sjokoladekjeks. Ja, verden hadde blitt et bedre sted hvis alle kunne være litt mer som Geir.


Men nok om Geir. Spørsmålet er om humoren er etisk forsvarlig, eller om jeg bør skjerpe meg.

På den ene siden, det er feigt å vitse om en menneskegruppe som ikke alltid kan forsvare seg selv.

Humoren kan dessuten forsterke fordommer mot psykisk utviklingshemmede (PU). Jeg har jobbet på et PU-bofellesskap i cirka ti år. Derfor vet jeg at utviklingshemmede er mye mer enn Geir.

Brukergruppen består av et mangfold av livshistorier, diagnoser og personligheter. Noen mangler språk og har store psykiske utfordringer, mens andre er livsglade og i arbeid. En betydelig andel liker humor og fest, og enkelte foretrekker en stille kveld foran tv-en.

Mange dveler over de samme spørsmålene som resten av oss. Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg så trist da bestemor gikk bort?

Geir er med andre ord en misvisende karikatur.

På den andre siden, å latterliggjøre er å anerkjenne. Fordi du har gjort et inntrykk på meg så gjør jeg narr av deg. Det motsatte av kjærlighet er ikke latterliggjøring, men likegyldighet.

Humor åpner opp for å utforske vanskelige temaer. Problematisk humor kan kombineres med empati for dem man vitser om.

Komikeren Ricky Gervais hevder at (god) humor er basert på medfølelse. Humor bør le med og ikke av dem man vitser om.

Karakteren Geir er et forsøk på å le med brukergruppen. Jeg beundrer undergruppen av utviklingshemmede som alltid smiler.

Deres evne til å finne glede på en regnvåt onsdag, er inspirerende. Jeg skapte karakteren Geir for å bli mer optimistisk, men også fordi jeg kan kjenne meg igjen i autister.

Argumentet «jeg kan spøke om gruppe X fordi jeg kjenner noen fra gruppe X», er samtidig tynt.

Jobberfaringen fra PU-sektoren unnskylder ikke adferden min. Vitsing og spekulering om brukergruppen bør kombineres med kritisk tenkning.

Er humoren et skalkeskjul for kjipe holdninger, eller er det bare uskyldig spøk? Er vitsen/meningen faktabasert og i tråd med gruppens perspektiv?

Jeg håper at humoren bare er humor, og at vitsingen er noenlunde faktabasert. Men gode intensjoner er ikke alt.

For veien til helvete er brolagt med utsagnet «det var ikke sånn ment!» 😉

Kanskje moralfilosofien kan gi meg svar på problemstillingen.


Hva ville moralfilosofene sagt?

Moralfilosofi kan være så mangt. For min del skal jeg fokusere på Jeremy Bentham og Immanuel Kant(2). Hva ville disse filosofene sagt om humoren min?

Folkelig sagt, Jeremy Bentham sin konsekvensetikk – utilitarisme – verdsetter handlinger som bidrar til at flest mulig blir lykkeligere.

Hvis Bentham skulle vurdert situasjonen, ville han lagt vekt på handlingens konsekvenser og sluttresultatet.

La oss si at jeg oppretter en YouTube-kanal hvor Geir blir vist til et stort publikum. Kanalen får tusenvis av følgere og mange blir sjarmert av optimistiske Geir. Andre synes at Geir er morsom.

YouTube-kanalen setter i gang en nasjonal debatt om hvorvidt det er greit å spøke om PU. Som følger av dette får psykisk utviklingshemmede økt medieoppmerksomhet.

Etter en langvarig debatt innser Norge omsider at utviklingshemmede fortjener bedre. Befolkningen begynner derfor å stemme på politiske partier med en PU-vennlig politikk.

Stortinget vedtar deretter lover som er i utviklingshemmedes favør, deriblant at Norges bofellesskap skal få mer statsstøtte.

Alt i alt fører vitsingen om Geir til positive konsekvenser:
1) at flere får seg en god latter, som gir økt lykke, og
2) at PU-bofellesskap får mer å rutte med, som er lykkemaksimerende for utviklingshemmede.

Vitsingen om Geir er altså moralsk korrekt ifølge utalitarismen.

Så da kan vi bare gønne på med downsvitser da?!

Neida. Om det bare var så lett. YouTube-vitsingen kan likegodt føre til at flere får fordommer mot utviklingshemmede. Økningen i fordommer kan i verste fall bidra til at utviklingshemmede utsettes for mer diskriminering enn ellers.

Immanuel Kant – én av utilitarismens kritikere – mente at det er umulig å forutsi handlingens konsekvenser. Framtiden er utenfor vår kontroll. Derfor bør vi alltid handle moralsk uansett, ifølge Kant.

Kant mente også at handlinger bør dømmes ut fra intensjonen. Er intensjonen rasjonell og uselvisk, eller er den farget av egoistiske følelser?

Handlingsintensjonen er farget av både edle hensikter – at jeg anerkjenner utviklingshemmede gjennom humor – og egeninteresse, at jeg ønsker å le.

Vitsingen befinner seg altså i en moralsk gråsone om vi bare fokuserer på intensjonen.

Kant mente i tillegg at man ikke skal bruke mennesker som midler for å oppnå et mål. Et menneske er alltid et mål i seg selv (se: humanitetsformuleringen).

Han ville derfor fordømt vitsingen om Geir. Når man vitser om utviklingshemmede, så bruker man dem også som et middel til å oppnå en gevinst, latter. Å vitse på andres bekostning er derfor uetisk, ifølge Kant.

Utviklingshemmede er ikke bare filosofiske tankeeksperimenter, eller målskiven for garderobehumor. De er individer med unike meninger og behov, et mål i seg selv med andre ord.

Konklusjon: Jeg bør skjerpe meg

Man finner både argumenter og motargumenter for at det er greit å spøke om psykisk utviklingshemmede.

Min vurdering er at Kant har mest rett. Humoren min bør forbedres. Jeg kan heller begynne å vitse om meg selv.

Jarle har en pupp i trynet, og han må alltid være så prektig og belærende. Ja, herr Øyasæter er en First Price-utgave av woke-bevegelsen. Han er bare en sentrumsliberal papegøye som er for feig til å sparke oppover. LOL! ❤

*Sukk*

FOTNOTE:
1) Den korrekte betegnelsen er personer med utviklingshemming. Av hensyn til leseropplevelsen valgte jeg (det utdaterte) begrepet utviklingshemmede.

2) Innleget er selvsagt en forenkling av Bentham og Kant sitt tankegods. Les deg opp på dem på egenhånd om du vil lære mer. Ansvar for egen læring!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s