Forskjellen på muslimhat og konstruktiv kritikk av islam

Jeg har dvelt over et spørsmål de siste årene. Hvordan kritiserer man islam på en rasismefri måte? Grublingen er farget av at jeg både er antirasist og religionskritisk ateist.

På den ene siden, muslimhat er et alvorlig samfunnsproblem. Argumentet om at islam ikke er en rase må tas med en klype salt ettersom muslimer som oftest er innvandrere, eller etterkommere av innvandrere.

Islamskepsis kan være rasisme i en religionskritisk innpakning, i noen tilfeller vel og merke. Muslimhatets underliggende rasisme dukker opp i retorikken til Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), og Human Rights Service (HRS).

Fanny Bråten, SIANs nestleder, har sagt at hun støtter gjerningene til Anders Behring Breivik.

I fjor delte HRS et blogginnlegg der den muslimske samfunnsdebattanten, Sumaya Jirde Ali, ble sammenlignet med en kakkerlakk.

Antirasister bør på den andre siden slå ned på religiøst hat, selv når hatet kommer fra muslimer. En betydelig andel muslimer – og kristne – har fiendtlige holdninger til jøder og LHBT-personer.

Religionskritikk må med andre ord være en del av antirasismen.

Man skal i tillegg være forsiktig med å ty til den irrasjonelle argumentasjonsteknikken, skyld ved assosiasjon. Islamkritikk er ikke alltid fascisme i fåreklær bare fordi en brøkdel av islamkritikerne er høyreekstreme rasister.

Mange islamkritikere er tidligere muslimer. Noen eksempler er Shabana Rehman og organisasjonen Ex-Muslims. Islamkritikk kan altså bare være legitim religionskritikk, og ikke noe mer.


Islamkritikken kan bli rasismefri om man følger disse tommelfingerreglene:

1) Er kritikken nyansert og faktabasert?

Ingen religioner er perfekte og det er selvsagt greit å ta opp kritikkverdige aspekter ved islam. Terrororganisasjoner som IS og Al-Qaida kan ta seg en bolle, og Irans ayatolla er en tyrann.

Men apropos skyld ved assosiasjon, vær obs på generalisering og sammensausing. Islam er en verdensreligion med 1,8 milliarder tilhengere. Den religiøse praksisen varierer fra land til land, og fra person til person.

Religionen inngår i et landskap av historie, politiske konflikter og sist, men ikke minst, meningsforskjeller.

Kritikken bør derfor være så faktabasert og presis som mulig. Enkelte islamkritikere sauser sammen islam og komplekse problemer som kvinnelig omskjæring, terrorisme, kriminalitet og muslimske diktaturer.

De som ønsker å kritisere islam bør være bevisst over forskjellen på korrelasjon og kausalitet. At islam befinner seg i samme farvann som vold og totalitære regimer, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at islam er årsaken til problemene.

Internasjonal politikk, utdanningsnivå og en rekke andre faktorer, kan også være en del av problemkomplekset.

For å ta et eksempel på viktigheten av presisjon. Kvinnelig omskjæring er ikke en global islamsk tradisjon. Det er en kulturell tradisjon i bestemte deler av Afrika.

Meninger som «islam fremmer vold og terrorisme» eller «alle muslimer er antisemitter», er svært unyanserte.

En global spørreundersøkelse fra 2013, som kartla muslimers holdninger, kom fram til følgende. Muslimer flest er uenige i påstanden «koranen legitimerer vold».

Flertallet av verdens muslimer fordømmer terrorisme, også i land hvor muslimer utgjør majoriteten.

Jødehat er helt uakseptabelt, uavhengig av om hatet fremmes av nynazister, imamer fra Drammen eller palestinere.

Når det er sagt bør vi være kritiske til myten om at muslimer er jødehatere. Mange av Norges muslimer har kritisert antisemittismen i islamske miljøer.

Hasti Hamidi, tidligere leder av Salam, mener at debatten om antisemittisme er for ensidig. Antisemittisme blir ofte fremstilt som et «muslimproblem» snarere enn som en allmenn fordom.

Faktasjekkeren Gunnar Tjomlid påpeker at islamkritikere ofte tyr til kirsebærplukking av informasjon, som forsterker rasistiske myter om muslimer.

Kirsebærplukking vil si at man kun presenterer fakta som underbygger egne argumenter, i stedet for å vise til alle sider av saken(1).

Henvisninger til fakta og statistikk er altså ikke tilstrekkelig, for faktaformidlingen kan være formet av ideologi. Kritisk tenkning er minst like essensielt.

Bidrar opplysningene til å lage et karikert bilde av muslimer? Er faktaformidleren upartisk og nøytral?


2) Består kritikken av fiendebilder?

Ansvarliggjøring eller medmenneskelighet? Ja takk, begge deler! Det er fullt mulig å kritisere religion samtidig som man viser empati for de troende.

Religion kan forårsake mye skade, men de religiøse er sammensatte individer som bør forstås.

Sosialarbeidere blir oppfordret til å se mennesket bak problemet. Utsagnet viser til at sosionomer (og alle andre) bør ha et helhetlig menneskesyn. Et menneske er mer enn sin problematiske adferd.

Samfunnet skal selvsagt slå ned på oppdragervold og sosial kontroll i religiøse miljøer, deriblant det muslimske.

Fysisk/psykisk vold og barnemishandling er aldri greit!

Kritikere bør samtidig unngå å demonisere religiøse foreldre.

Leserinnlegget til Nawar Sayyad bekrefter at det er mulig å tenke to tanker samtidig. Sayyad påpeker at innvandrerforeldre ofte blir strengere mot sine barn i forhold til foreldre som forblir i hjemlandet sitt.

Delvis fordi nyankomne innvandrerfamilier mangler et familienettverk som kan bistå med barneoppragelsen. Og delvis fordi innvandrerforeldre ofte har økonomiske vansker.

Sayyad avslutter innlegget med å understreke at barnets trygghet alltid har førsteprioritet. Oppdragerstilen skal ikke gå på bekostning av ungens frihet og rettigheter.

Migrasjonsforskning viser at innvandrerfamilier har en tendens til å bli mer konservative etter at de har migrert(2). Forskningen antyder også at det er en korrelasjon mellom oppdragervold og migrasjon.

Omsorgssvikt kan med andre ord skyldes omstendighetene, hvor migrasjonsprosessen kan ha hatt en betydelig innvirkning (dette er ikke ment som bagatellisering av problemet!).

Foreldre, som tyr til oppdragervold, pleier for øvrig å endre adferd så fort de får informasjon om voldens negative konsekvenser.

Og som ellers, ikke generaliser. Det finnes nok av muslimske foreldre som avstår fra vold og sosial kontroll.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Foto: Monstera


Muslimhat består som regel av fryktinngytende stråmenn og oss/dem-retorikk. Varselslampen bør begynne å blinke om muslimer omtales som en trussel mot «våre» verdier.

Siv Jensens begrep snikislamisering er et eksempel på polariserende «islamkritikk».

Jensens ytring er muslimfiendtlig fordi muslimer blir fremstilt som en homogen flokk med skjulte hensikter. Teorien om snikislamisering er i tillegg beslektet med Eurabia-konspirasjonsteorien(3).


3) Har kritikken blitt drøftet med religionsvitere, muslimer eller eks-muslimer?

Islamkritikk bør også drøftes med ekspertene på tematikken, herunder muslimer, religionsvitere og eks-muslimer.

Disse aktørene sitter på mye kunnskap om islam, og diskusjonen kan bidra til å nyansere. Hvem vet, kanskje de er enige i noe av kritikken av islam? Og kanskje kritikken bommer på enkelte områder?

Rania Jalal Al-Nahi – praktiserende muslim og islamsk teologistudent – oppgir at hun selv er tilhenger av (saklig) islamkritikk(4). Al-Nahi har kritisert islams syn på kvinner og homofili sammen med muslimske venner, og innsigelsene har blitt tatt godt imot.

Organisasjonen Salam, som består av skeive muslimer, arrangerer feministisk moskè hver måned.

Salam vitner om at en rekke muslimer er LHBT-vennlige feminister. Det er altså ikke slik at «alle» muslimer mener det samme om likestilling og toleranse.


Konklusjon

Islam skal kritiseres på lik linje med andre religioner, noe mange muslimer vil si seg enig i. Religiøse skal bli stilt til ansvar når de begår urett, og om de har et kjipt menneskesyn.

Religiøs barnemishandling samt homofobi, antisemittisme og andre former for hat, er forkastelig.

Dem som kritiserer islam – og andre religioner – har også et ansvar. Islamkritikere må sørge for at kritikken er faktabasert og presis.

Religionskritikk og medfølelse for religiøse trenger ikke å være et motsetningspar. Kritikken kan til og med få større gjennomslag om den viser hensyn.

Forskjellen på muslimhat og konstruktiv islamkritikk, er at førstnevnte gir blaffen i nyanser og folkeskikk. Muslimhaterne pleier også å snakke om muslimer, og ikke med.

– Ha en fin dag videre, troende og ateister ❤


PS: Setter stor pris på enkeltdonasjoner og månedsgivere. Da bidrar du til å holde bloggingen i live.

Engangs
Månedlig
Årlig

Make a one-time donation

Make a monthly donation

Make a yearly donation

Velg et beløp

50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
50,00 Kr
150,00 Kr
200,00 Kr
30,00 Kr
90,00 Kr
600,00 Kr

Eller oppgi et tilpasset beløp

Kr

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

Your contribution is appreciated.

DonateDonate monthlyDonate yearly

FOTNOTER:
1) Innlegget kan være preget av kirsebærplukking. For siste gang, dette er en blogg og ikke en doktorgradsavhandling!

2) Forståelsen av innvandrerforeldre er basert på boken «Etniske minoritetsfamilier og sosialt arbeid», som viser til forskning på tematikken.

3) Angående snikislamisering og Eurabia-teorien. Nei, jeg impliserer ikke at Siv Jensen er en fascist. Men retorikken hennes bidrar til å legitimere ekstremistisk muslimhat.


4) Tittelen på blogginnlegget er nokså likt tittelen på Al-Nahis leserinnlegg. Dette er et tilfeldig sammentreff og ikke blåkopiering fra min side. Innholdet og argumentene er forskjellige, selv om titlene ligner.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s