VM i lidelse 2014

Dette Si;D-innlegget minnet meg på noe jeg har hatt lyst til å ta opp i det siste. Overskriften er «Kjære studenter: Slutt å sutre» og det oppsummerer egentlig hva innlegget tar opp. Innleggsforfatteren argumenterer for at studenter ikke bør kreve høyere stipend fra Lånekassen, og at de skal være fornøyd med situasjonen sin.

Jeg skal ikke argumentere mot det som blir sagt i innlegget, men mot alle argumenter av typen «Tenk på barna i Afrika» og «Du skal være fornøyd for at du bor i Norge». Argumentene/påstandene dukker som oftest opp når man diskuterer fattigdom og sosiale problemer i Norge, eller når man klager over situasjonen sin til noen som tror at de har forstått seg på menneskeheten ved å lese «The Secret».

Jeg har ikke noen problemer med tanken bak disse påstandene. Selvfølgelig bør man bli bevisst over sine egne privilegier, og selvfølgelig er det bra å være optimistisk. Jeg kan også forstå om folk, som har vokst opp i u-land, blir satt ut av tingene nordmenn klager over. Det er som sagt ikke tanken bak påstandene som er det store problemet.

Det som er problemet derimot er måten tanken om at man skal være optimistisk fremmes på. Påstandene er omtrent like lite løsningsorienterte som noe av klagingen de rettes mot. Når jeg tenker over det så er klaging faktisk langt mer løsningsorientert. Joda, det er lett å klage og man får ikke nødvendigvis så mye ut av det, men med klaging så påpeker man i det minste at noe er et problem. Og man må jo erkjenne at noe er et problem før man eventuelt kan løse det, eller hur?

Ville hjulet ha blitt oppfunnet om ikke folk klagde over hvor tungt og slitsomt det var å bære? (Hva i huleste gjorde de før hjulet ble oppfunnet forresten?) Ville kvinner ha fått stemmerett om ikke noen klagde på den daværende situasjonen? «Klaging» er en nødvendig del av en forbedringssituasjon (Så lenge det ikke blir for mye av det).

Med «Tenk på barna i Afrika»-aktige påstander så kommer man ikke med noen konkrete forslag til hvordan en situasjon kan forbedres, hverken for afrikanerene eller de som påstandene angår. Man sier i bunn og grunn «hold kjeft» på en vennlig måte. Påstandene kveler debatten.

Det er dessuten ganske absurd å snakke om problemer som om det er en konkurranse om å ha det verst. «Velkommen til VM i lidelse! 4-åringen med eksem ble utkonkurrert av 7-åringen som ble påkjørt, og har derfor mistet retten til å kommentere eksemen. Etter reklamepausen skal dommerne sette situasjonen til den manisk depressive meksikaneren opp mot situasjonen til en barneearbeider fra Bangladesh, for så å avgjøre hvem som rett til å klage».

Ved å rangere folk sin hverdag etter hvor mye lidelse den består av, så sier man egentlig at noen sine tanker og opplevelser er mindre verdt enn andres, og det er ganske arrogant må jeg si. (Selvfølgelig er det enkelte situasjoner hvor man har begrenset med tid og ressurser, og hvor det blir nødvendig å «rangere», men ikke i denne sammenhengen)

Man antyder også at alle forholder seg til den samme standarden for hva som er bra/dårlig, eller at de bør gjøre det i hvert fall. De som kan et par ting om psykologi vet at det ikke finnes noen pakkeløsninger man kan gi til alle og enhver. Folk er for komplekse til at man kan stille det samme kravet til alle. Stikkord: Kontekst, omgivelser, oppdragelse, tilpasse seg den enkelte, og så videre.

Sånn! Da har jeg fått tømt meg. Takker og bukker 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s