Med årene har jeg blitt svært opplyst, som er min egen oversettelse av det amerikanske uttrykket woke.

Woke er en ironisk betegnelse for dem som fremmer toleranse og likestilling, gjerne på en litt innpåsliten måte.

De opplyste kjemper for sosial rettferdighet, og de står opp for alle som rammes av forskjellsbehandling, deriblant biseksuelle tog.

Du skulle tro at det å være opplyst bare gjorde verden bedre, men alle verdisyn har blindsoner.

Dagens innlegg skal drøfte hvorfor vi opplyste ikke er så opplyste som vi tror, samt hva som kan gjøres for at vi skal bli enda mer opplyst.

Formålet er å belyse hvordan argumentene våre kan få større gjennomslag. Teksten er ikke et forsøk på å bekrefte at «krenkelseshysteriet har gått for langt», for diskriminering er fremdeles et reelt samfunnsproblem.

Verden trenger flere opplyste, men verden trenger også mer humor og sunn fornuft.

Her er årsakene til at vi opplyste, the woke, kan bli litt slitsomme:

1) Flink pike-syndrom og misjonering

Mange opplyste lider av flink pike-syndrom, og har en trang til å gjøre alt som er rett og vakkert. De leser seg opp på interseksjonalitet, de tenker på de svakerestilte og de filosoferer over det fellesmenneskelige.

Går det an å bli bedre? 😀 Ja, faktisk.

Flinke piker og gutter kan oppfattes som prektige. Jeg er selv en flink pike som omgås enda flinkere piker, så jeg snakker av erfaring (og av misunnelse).

Flinkhet kan gjøre det utfordrende å bygge tillit. En mulig forklaring på dette er at flinkhet kan være et forsøk på å dekke over sin sårbarhet. Å vise sårbarhet er ofte en sentral del av tillitsbygging.

En annen mulig forklaring er at flinkhet kan trigge andres mindreverdskomplekser, ettersom flinkhet fort kan assosieres med arroganse og overlegenhet.

Sosial sammenligning, det å måle seg opp mot andre, er dessuten en sentral del av våre sosiale liv.

I noen tilfeller er flinkhet og arroganse to sider av samme mynt, og nå snakker jeg kun på mine egne vegne.

Inntil nylig opptrådde jeg som en gladkristen opplyst misjonær, som skulle konvertere de fortapte sjelene til toleranse og mangfold. Jeg hadde fasiten og jeg visste best, lille deg.

Etter å ha bæsjet på draget i ett par diskusjoner, ser jeg at verden er mer sammensatt enn som så.

Det politiske landskapet består av mange nyanser, lag og moralske gråsoner. Og det er ofte to sider av én sak, om ikke mer.

At noen er kritiske til dagens innvandringspolitikk kan skyldes alt fra saklige begrunnelser til fiendtlige holdninger.

Løsningen på denne floken er mer ydmykhet, og slagordet «Hodet kaldt, hjertet varmt». Vær en sårbar idiot, men sørg også for å ha flere smarte argumenter på lur. Meningsmotstanderne er kanskje ikke så dumme likevel.

2) Stakkarsliggjøring og annengradskrenking

Vi opplyste sier klart ifra om vi møter på kjip adferd mot våre medmennesker. Disser du samiske, lesbiske rullestolbrukere med glutenallergi, så disser du meg!

Medfølelse og solidaritet er viktig, og «du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Samtidig er ikke medfølelse ett fett. Noen former for medfølelse kan slå feil, som når opplyste med majoritetsbakgrunn tar på seg rollen som støttekontakter for minoriteter.

«Det er opp til MEG å redde disse stakkars minoritetspersonene fra forskjellsbehandling»

Annengradskrenking, det å være krenket på andres vegne, kan være nedlatende. Individene du blir krenket på vegne av ønsker ikke nødvendigvis at du skal være deres talsperson.

Det er heller ikke sikkert at din forståelse av diskriminering samsvarer med deres opplevelse. Kanskje minoritetspersoner har et annet syn på saken?

Men apropos å være varsom med å snakke på andres vegne. Jeg vet nada om hvordan det er å bli utsatt for rasisme, kvinnehat, jødehat, også videre. Ta heller kontakt med de som rammes om du vil vite mer.

Poenget mitt er bare at det er viktig å ikke stakkarsliggjøre, eller anta at alle minoriteter mener det samme om diskriminering. Velment generalisering er fremdeles generalisering.

Mitt syn på saken er preget av at jeg er bøgjævelhomo på fulltid. Stakkarsliggjøring er noe av det verste jeg vet, og jeg kan ikke fordra når opplyste heterofile antar at jeg er en skjør orkidé, som trenger hjelp til å forsvare seg selv.

Det er mulig at enkelte minoritetspersoner kjenner på det samme. Men igjen, det må du nesten spørre dem om.

Løsningen på denne utfordringen er ganske enkel: Se den enkelte og forsøk å lytte dobbelt så mye som du snakker.

3) Mistankens hermeneutikk, også kjent som å tolke i verste mening

Hermeneutikk betyr fortolkningslære, og teorien tar for seg de ulike måtene vi fortolker et budskap på. Et budskap kan blant annet tolkes ut fra historisk kontekst, framfor ut fra intensjonen til personen bak budskapet.

På hvilken måte er budskapet et produkt av historien og samfunnsforhold? Er det en historisk forbindelse mellom Frp sin innvandringsretorikk og kolonistenes verdensbilde?

Denne fortolkningsmetoden omtales som mistankens hermeneutikk, og den er utbredt blant en rekke opplyste. Mistankens hermeneutikk kan gjøre deg mer kritisk og samfunnsbevisst, men alt har sin pris. Fortolkningsmetoden kan også gjøre deg til en festbrems som tolker i verste mening.

Et karikert eksempel er Ellen fra ‘Parterapi’, feministen som ser mannsjåvinisme hvor enn hun går. Ellen tolker ektemannens gjerninger som bekreftelser på at patriarkatet lever i beste velgående. Hun trekker stadig linjer mellom mannens adferd og samfunnsforholdene, i stedet for å lytte til hva han faktisk sier.

Ellen har forsåvidt rett i at kampen for likestilling ikke er over, men tilnærmingen hennes bidrar til å brenne broer. Om hun hadde spilt mer på lag med mannen sin, så hadde hun kanskje blitt lyttet til i større grad.

Dagens opplyste er langt mer balanserte og medgjørelige enn Ellen. Jeg tror likevel at vi hadde hatt godt av å være varsomme med mistankens hermeneutikk.

Den du snakker til ser ikke nødvendigvis koblingen mellom egen adferd, historie og samfunnsforhold.

Konklusjon

Vi opplyste står for mye bra, men vi har litt å jobbe med når det kommer til ydmykhet, annengradskrenking og mistankens hermeneutikk.

Når det er sagt har woke-bevegelsens kritikere også et stort forbedringspotensiale (eller hva Jordan Peterson?). Kritikerne tolker ofte de opplyste i verste mening, og de er litt for glad i å synse om temaer de mangler kjennskap til, som feminisme, minoriteter, med mer. De skårer heller ikke høyt på ydmykhet.

– Det var alt for i dag. Vi preikast 😀

PS: Du kan nå få æren av å sponse Forjævligseringsmaskineriet med enkeltbidrag eller månedlige donasjoner! Om du mener at det er verdt pengene, så er det bare å gi en slant. Da bidrar du til å sponse innkjøpet av kaffe og bøker, som er en viktig del av bloggingen.