Jordan Peterson har blitt kritisert litt for ofte i denne bloggen, noe anmeldelsen av hans bok «12 rules for life» viser til.

Jordan Peterson er for øvrig en kanadisk psykologiprofessor. Han er blant annet kjent for å kombinere selvhjelp med politikk og analyser av religion.

I hvert fall. Anmeldelsen av Jordans bok var for kortfattet, og den var til tider for spydig. Argumentasjonsstilen min kan ha bekreftet antakelsen om at Petersons kritikere vrangleser alt han sier.

Derfor skal Jordan roses og rises på en mest mulig utfyllende måte. Nøyaktig når er meningene hans treffende, og når tar han feil?

Påstand 1: Personlig ansvar og ydmykhet er viktig

Et positivt trekk ved Peterson er at han verdsetter selvinnsikt, ydmykhet og ansvarliggjøring av enkeltmennesket.

For å parafrasere Jordan, livet er uhorvelig tøft og vi er alle er feilbarlige, men du må likevel skjerpe deg.

Den niende regelen i «12 rules for life» er at du skal lytte til andre som om de vet noe du ikke vet. Bokens sjette regel er at du ikke skal kritisere verden før du har fått orden på ditt eget liv (min oversettelse).

Rådene er sannsynligvis farget av at Peterson er psykolog. Han har trolig møtt på skråsikre pasienter, som ikke tar tak i problemene sine fordi det alltid er noen andre sin feil.

Jordan har derfor blitt skeptisk til vanlige menneskelige feil som arroganse, og å legge skylden på omgivelsene. Dette kan forklare hvorfor Peterson tar avstand til venstreradikal aktivisme.

Venstreradikal kritikk av det økonomiske systemet kan assosieres med å lage syndebukker, selv om kritikken er ment som en deskriptiv maktanalyse.

Jordan har rett i at man skal være forsiktig med å angripe verdens kompleksitet. Politisk engasjement bør kombineres med faktasjekking, samt personlig ansvar.

Peterson mener også at selvutvikling er viktig for demokratiet. Individer som tar ansvar for sine svakheter unngår å bli trollbundet av radikalisering, polarisering og ideologi.

Her har Peterson ett poeng. Ansvarsfraskrivelse er en sentral ingrediens i en rekke personlige og politiske utfordringer, som klimakrisen eller fascismens fremvekst.

Disse store abstrakte styggedommene er til syvende og sist en konsekvens av enkeltmenneskers handlinger.

Noen flykter fra problemene sine gjennom å engasjere seg i politikk. Det er mulig at diverse kommunister og fascister – eller sentrumsliberalere for den del – heller burde ha oppsøkt en psykolog.

Alle samfunnsengasjerte må se seg selv i speilet innimellom, deriblant rødstrømper som meg. Kanskje min side av debatten ikke er så edel som jeg tror?

Derfor tar Peterson feil

Peterson kunne lagt større vekt på at ansvar går begge veier. Verden må til tider rydde rommet sitt før individet kan begynne å jobbe med seg selv.

Jordan erkjenner riktignok at individet er en del av et sammensatt system. Han mener og at økonomisk ulikhet kan bli et problem om ulikheten blir for stor.

Petersons holdning til radikal aktivisme, er samtidig for ensidig. Å kjempe for samfunnsendring er til tider den mest ansvarlige løsningen på et personlig problem.

Et eksempel er rusavhengighet. Hvis to personer ruser seg kan vi kanskje skylde på lav viljestyrke. Når millioner ender opp som rusmisbrukere, som er dagens situasjon, må systemet reformeres.

Jordan Peterson var på rehabilitering i 2020 fordi han ble avhengig av benzodiazepiner, en sterkt avhengighetsskapende angstmedisin.

Jeg tar ikke opp Petersons avhengighet for å latterliggjøre ham. Poenget er at individuell selvutvikling ikke løser alt. Joda, Petersons pillemisbruk var til dels selvforskyldt, og avrusning krever mye egeninnsats.

Selvpisking er samtidig ikke nok. Det er ikke utenkelig at Peterson ventet med å oppsøke hjelp fordi rusavhengighet er så skambelagt. Skam får deg til å tro at alt er din feil.

Rusmisbruk er skambelagt på grunn av faktorer som forbudspolitikken, samt vestlig individualisme.

Individualismen forteller rusmisbrukere at de har seg selv å takke, mens forbudspolitikken forsterker rusmisbrukere sitt utenforskap.

Petersons rusavhengighet var altså en konsekvens av den kulturelle konteksten og kanadisk ruspolitikk, i tillegg til hans egne avgjørelser.

For å forbedre dagens mislykkede ruspolitikk må man ty til tiltak som avkriminalisering.

Avkriminalisering, eller andre mulige løsninger på rusproblemet, kan ikke bli innført før individet allierer seg med andre individer, og kjemper for politisk innflytelse.

Individet bør med andre ord «skylde på» verden i form av aktivisme, samtidig som vedkommende ansvarliggjør seg selv.

Som en klok bekjent av meg sa: «Å protestere mot systemet med å forbedre seg selv, er som å protestere mot luftforurensning med å holde pusten».

Men apropos ydmykhet, dette er bare synsing om et uhyre omfattende tema. Jeg og fagfolk som støtter avkriminalisering, kan ta feil. Kanskje jeg påfører Peterson meninger han ikke har.

Det andre problemet med Petersons syn på aktivisme og ansvar, er at han tyr til antydningens kunst.

Jordan har gått hardt ut mot marxismen samtidig som han har oppfordret sine tilhengere til å være ydmyke, rasjonelle og ansvarlige.

Dermed antyder han at marxister mangler egenskaper som sunn fornuft og ansvarlighet. Antydningen er misvisende.

Foreløpig har jeg bare møtt raddiser som bruker like mye tid på faktasjekking og selvransakelse som alle andre. Raddiser, eller andre systemkritikere, står på barrikadene nettopp fordi de kjenner på et ansvar.

Petersons kritikk av radikale aktivister er også preget av ad hominem-feilslutningen. Han går ikke i dybden på de faktiske argumentene til dagens venstreradikale. I stedet spekulerer han om deres mulige svakheter, som at marxistene ikke forstår seg selv fullt ut.

Jordan påstår også at marxister er drevet av bitterhet og sjalusi mot de rike, som er en mild form for fjerndiagnostisering. Fjerndiagnostisering vil si at man setter diagnoser på noen man aldri har møtt.

Det kan godt være at enkelte venstreradikale mangler kunnskap om kapitalismen, at de har for lite selvinnsikt og at noen ikke har erfaring med politikkens realiteter.

Kanskje marxister er sjalu og misfornøyde. Kanskje Sylvi Listhaug er skeptisk til innvandring fordi hun har en udiagnostisert personlighetsforstyrrelse.

Alt dette er uetisk synsing som ikke hører hjemme i en debatt. En debatt skal kun handle om et overordnet spørsmål, er argumentene sanne og beviselige?

Er det sant at kapitalismen har skapt dagens klimakrise? Er det sant at Peterson blir misforstått? Og har Sylvi Listhaug ett poeng når hun snakker om parallellsamfunn?

Påstand 2: Vær obs på ideologer

Herr Peterson oppfordrer oss til å være obs på ideologer, altså personer som fremmer en ideologi og som stoler blindt på verdisynet sitt.

Ideologer tilpasser ikke meninger etter fakta, ifølge Jordan. De kirsebærplukker i stedet fakta som bekrefter deres eget ståsted.

Når ideologene argumenterer har de en tendens til å skru på autopiloten, for så å gjenta innødvde klisjeer.

Verdikonservative lirer fra seg sirkelargumenter som «norske tradisjoner er viktige fordi de er tradisjoner». Og marxister kan dele upresise halvsannheter som «kriminalitet skyldes økonomisk ulikhet».

Argumentet er halvsant fordi sannsynligheten for å bli kriminell til dels kan skyldes personlighet. Kriminelle har en tendens til å skåre lavt på personlighetstrekket medmenneskelighet.

Ideologi er et problem fordi det politiske terrenget stadig er i endring. Virkeligheten er for innviklet til at den kan beskrives på bare én måte.

Jordan treffer spikeren på hodet på dette punktet. Å utfordre sitt eget perspektiv er en borgerplikt, og ideologier skal ikke behandes som en religion. Kirsebærplukking av fakta er et universelt problem som også jeg kan ty til.

Hvis valget sto mellom meningene til en politiker eller en forsker, ville forskeren definitivt blitt førstevalget.

Til tross for alle blogginnleggene om Karl Marx, er jeg enig i at marxismen ikke skal følges helt slavisk.

Klassisk marxisme har blant annet blitt kritisert for å forklare så å si alle konflikter og samfunnsproblemer ut fra økonomiske forhold.

For å si det veldig enkelt, marxismen hevder at politiske konflikter handler om å få makt over produksjonsmidler, altså teknologi, fabrikker, ressurser, landareal og alt som kan generere penger.

For å få makt over produksjonsmidlene må man også få makt over staten, som har monopol på bruk av vold. Staten kan deretter brukes til å forsvare de økonomiske interessene til dem som ønsker makt.

Det er altså en tett sammenheng mellom økonomiske interesser, statsmakt og politiske konflikter, ifølge marxismen.

Antakelsen er i mange tilfeller treffende. Irak-krigen handlet i betydelig grad om å beskytte USAs oljeinteresser, selv om krigen ble fremstilt som en kamp om frihet og demokrati.

Marxismen sier samtidig lite om konflikter som skyldes ulike verdiforståelser, eksempelvis konflikten mellom shia- og sunnimuslimer. Teorien sier heller ikke så mye om individuelle forskjeller innad i klasser.

Peterson har altså ett poeng når han sier at teorier og ideologier må tas med en klype salt.

Derfor er Petersons ideologiforståelse feil

Petersons argument om at marxister stoler for mye på egen ideologi, er nokså utdatert. Etterkrigstidens marxister, nymarxistene, tok et oppgjør med bokstavtro marxisme.

Nymarxistene mente blant annet at teorien burde tilpasses den vitenskapelige og sosiale utviklingen.

Problemet med Petersons ideologiforståelse er at han lager et skille mellom ideologene – «dem» – og de sannhetssøkende, «oss».

De sannhetssøkende er Peterson og hans tilhengere, mens ideologene består av marxister, transpersoner, feminister og diverse postmoderne akademikere.

Skillelinjen er en ideologisk konstruksjon. De aller fleste har en ideologi som i en selektiv og følelsesstyrt virkelighetsforståelse.

Vi trenger ikke å bekymre oss for ideologene. En ideolog kan sees på flere mils avstand, og meningene deres kan avkles på null komma niks, så det skal mye til for at en ideolog får slippe unna.

Å være sannhetssøkende og ideologisk trenger dessuten ikke å være et motsetningspar.

Ved å erkjenne at du har en ideologi vil du komme nærmere sannheten. Fordi du blir klar over dine skylapper, blir du også klar over dine kunnskapsmangler.

Vi bør heller bekymre oss for ideologifornekterne, personer som ikke er klar over at de velger å tolke virkeligheten på en bestemt måte.

For å parafrasere D. F Welles, ideologifornektere er fisker som ikke kan se vannet de svømmer i.

Ideologifornekterne oppfatter meningene sine som udiskutable «sannheter», og beskylder andre som ikke deler deres ståsted for å være sannhetsfornektere.

Et eksempel er Petersons holdning til sannhet, venstresiden og politisk korrekthet

Han har blant annet påstått at politisk korrekthet gjør at det blir umulig å si «sannheten».

Dermed impliserer han at tilhengere av «politisk korrekthet» – venstresiden – ikke interesserer seg for sannhet og objektive fakta, som er en snodig påstand.

At venstresiden tolker fakta på en annen måte en Peterson, er ikke det samme som at de lyver eller holder tilbake informasjon.

– Da var jeg ferdigsnakket. God jul og godt nyttår 🙂

PS: At alle har en ideologi er IKKE det samme som at alle meninger er like objektive, eller at «anything goes». FHI sine anbefalinger er mer objektive enn en kommentarfeltdiskusjon om vaksiner. Objektive fakta finnes, men faktaene må fortolkes og tilpasses kontekst. De som fortolker faktaene har som regel en selektiv forståelse, herunder et verdisyn, en ideologi, et kulturelt perspektiv og lignende. Fakta blir ofte brukt til å fortelle et politisk narrativ.

PS 2: Fra og med nå skal jeg ta en lang pause fra å blogge om politisk korrekthet og Jordan Peterson. Mannen har fått rikelig med oppmerksomhet allerede.

PS 3: Trives du med bloggingen? Da bør du gi en enkeltdonasjon eller bli månedsgiver.